Hun var i ferd med å planlegge russetiden da hun fikk diagnosen ulcerøs kolitt, en kronisk betennelsessykdom i tarmen. Livet til 18-årige Nina Lerbrekken tok brått en annen vending.

- Det er et slag i trynet å få en sånn diagnose når du er så ung. Immunforsvaret angriper seg selv så du får sår i tykktarmen. Du er som en menneskelig food processor, når du spiser noe så kommer det rett ut igjen.

Hun hadde hatt vondt i magen lenge, hun løp på do 40 ganger om dagen da det var på det verste. Og da kom det diaré, slim og blod. Det ble vanskelig på skolen, hun måtte stadig løpe ut av timer for å gå på do, hun hadde høyt fravær. Det ble ikke bedre av at ryktene begynte å svirre rundt henne. Så hun tok grep.

- Da jeg endelig fikk en diagnose så fortalte jeg om det på Facebook. Jeg svarte på tiltale. De andre elevene fikk sjokk, de hadde trodd at jeg skulket. De beklaget oppførselen sin, det var veldig ok. I tillegg fikk jeg masse spørsmål, folk var nysgjerrige og ville vite mer.

Hjemmebehandling

I den første tiden etter at Nina hadde fått diagnosen fikk hun behandling på sykehuset via infusjon. Det tok mye tid, hun måtte tilbringe hele dager på sykehuset.

- Jeg begynte med hjemmebehandling i mai fjor, og jeg har fått et helt nytt liv. Det er moro å få lov til å styre selv, det gir en mestringsfølelse som har gitt meg mer selvtillit.

- Det er veldig mye psykologi i det å være syk. Hvis behandlingen foregår over hodet på deg mister du selvtilliten og mestringsfølelsen. Da jeg var på sykehuset hele dagen følte jeg at jeg ble sykere.

Så kom det en ny medisin, og hun snakket med gastroentrologen om hjemmebehandling.

- Jeg begynte med hjemmebehandling i mai fjor, og jeg har fått et helt nytt liv. Det er moro å få lov til å styre selv, det gir en mestringsfølelse som har gitt meg mer selvtillit.

Kort vei til sykehuset

Før du begynner med hjemmebehandling går du på kurs hvor du lærer å administrere medisinen din. Og sykehuset er der fortsatt hvis noe skulle skje.

- Hvis det skulle oppstå problemer er det bare å ringe sykehuset. Jeg har jo hatt en del spørsmål om medisinen, og sykdommen min, og jeg får alltid svar.

Det er veldig god oppfølging fra sykehuset selv om Nina har hjemmebehandling, og alle parter sparer penger.  

- Jeg drar til sykehuset hver måned og tar en blodprøve, i tillegg sender jeg inn en avføringsprøve en gang i måneden. Dette sparer jo både sykehuset, samfunnet og meg for store kostnader. Jeg slipper å dra dit hele tiden og bruke av deres tid.

Et nytt liv

Nina forteller videre at hun nå har funnet en god middelvei mellom det å være syk og det å leve et godt liv.

- Jeg takker hjemmebehandlingen for det. Jeg forvalter tiden min mye bedre selv. Det er jo ikke så farlig når jeg setter sprøyten, så jeg kan fint gå i en middag og så sette sprøyten når jeg kommer hjem igjen.

Sykdommen forandret livet til Nina, og den ga henne også en ny retning. Hun studerer nå sykepleie.

- Det er sykdommen min som har gjort at jeg tok det valget. Jeg har opplevd helsevesenet på godt og vondt, og jeg vet hvor mye en flink sykepleier betyr når du ligger der og er kjempesjuk. Sykepleiere er hverdagshelter.