− En narkoman har ikke noen større sjel enn noen andre og en schizofren kan være skikkelig døll. Man skal ikke ta vekk det sosiologiske elementet ved rus – jeg tror de som har hatt en jævlig barndom er ekstra utsatte – men jeg vil bare at man skal ta bort det sjelelige, det åndelige ved det.

Thomas Seltzer vil normalisere psykiske lidelser og narkomani. Det er ikke nødvendigvis noe spesielt ved folk som blir narkomane eller folk som rammes av en depresjon.
− Det største innslaget vi har av narkomane i Norge, finner vi ikke hos billedkunstnere eller poeter, det finner vi hos leger. Narkolivet er bare en jævla grå hverdag. Det har vært så mye narkoromantikk rundt rocken, for eksempel, og vi må ta vekk den Jim Morrison-komponenten. Det er helt vanlige folk som havner i uløkka. Jeg synes det er fint det sykdomsbildet som tegnes av narkomani og også av depresjon, det er akkurat som å få en tung, livstruende sykdom.

«Jeg har et føkkings problem, jeg kommer til å ta livet av meg, jeg må ha hjelp».

Lang og tøff utforkjøring

Tungsinnet har fulgt Thomas Seltzer fra han var liten, selvmordstanker dukket opp for første gang da han var åtte år gammel. Han har alltid vært sensitiv, han kunne bli lei seg av måten lyset falt på en vegg.

− Jeg lurer på om det kan være noe genetisk. Vi har nok hatt en del tungsinn i familien. Alle kan ha en sårbarhet, men det er forskjellig hvordan det slår ut. Jeg begynte med narko i voksen alder, og jeg tror det var en form for selvmedisinering. Men, som alle vet, rus som medisin funker jo ikke. Det funker en liten stund, og så blir det verre.

Og det ble ganske ille. Han traff sin første kokainstripe på turné i Tyskland. Musikkpressen delte ut gratis dop, sannsynligvis for at intervjuobjektene skulle bli mer interessante. Han vil ikke legge skylden på de tyske avisene, ansvaret tar han selv, men veien fra den første stripa var lang, bratt og veldig glatt. Det gikk fort utfor.

− Den første gangen var så digg. Det var som å endelig komme hjem. Jeg hadde en vanskelig privatsituasjon, og det var mye pes og stress og jobb. Det ble mye kokain, jevnlig, i sju år. Det preget livssituasjonen min, og det preget psyken min veldig. Jeg merket hvordan jeg ble til et annet menneske etter ganske kort tid. Et veldig mye dårligere menneske. Jeg havnet på et så mørkt sted. Det var en følelse av ren, konsentrert mørke som satt i magen.

Til slutt ble det så vondt og så grusomt at han skjønte at han måtte komme seg ut.

− Jeg var i Stavanger, og jeg hadde det så dårlig. Jeg gikk nedover en gate til jeg så et legeskilt, gikk inn der og sa til legen at «Jeg har et føkkings problem, jeg kommer til å ta livet av meg, jeg må ha hjelp».

Seltzer fikk en henvisning til en psykiater, og resten er historie. Rett og slett en ganske rosenrød historie. Han har fått en prinsesse og han har vunnet hele kongeriket: I fjor fikk han Gullruten for beste mannlige programleder, og i år ble han Årets medienavn. Det går opp og ned her i livet, og Thomas Seltzer har virkelig fått besøke både dype dalfører og høye tinder.

Åpenhet – et tveegget sverd

Han har vært veldig åpen om sitt tungsinn, sin depresjon og sitt kokainmisbruk, og er ikke bare glad for det. Han ser en dårlig trend hvor man knapt får lov til å gi ut bok, gi ut plate eller spille inn en film uten å ha en «jeg-møtte-veggen»- historie. Noe han mener sender veldig feil signaler til unge, begavede mennesker.

− Det er fint at man gir et ansikt til mange av de problemene som mange har, men det er blitt en hel industri og det synes jeg er veldig dumt. Det bidrar til å øke romantiseringen. Det vi sier til det unge, talentfulle mennesket er at dersom du skal bli tatt på alvor, så må du være med på det racet her. Og det synes jeg er destruktivt. Nå ser man kjendiser som sier at «ja, han der har slitt, men jeg har slitt aller mest». Det går konkurranse i det, og da begynner det å bli ganske patetisk.

Men han angrer ikke på åpenheten.

− Jeg har fått meldinger fra folk som har slitt og fra folk som jobber i feltet som har møtt unge folk som har referert til meg. Jeg har fått høre at jeg har vært inspirerende for dem. Så min åpenhet har jo hjulpet noen.