Av Johanne Sundby, professor ved avdeling for samfunnsmedisin og global helse

Det er slik at kvinner ofte bruker medisiner. Kvinner blir stadig eldre, og med alderdom følger kroniske sykdommer. Selv blant unge kvinner er det for noen lidelser høyt forbruk av medisiner. Omtrent to tredjedeler av det som skrives ut av det vi som samlebetegnelse kaller «psykofarmaka» eller nerveberoligende og angstdempende medisiner – selges til kvinner, mange av dem unge. Kvinner er flinke til å oppsøke leger, og mange gamle kvinner har veldig mange ulike medisiner i skapene sine.

Medisiner er bra. Medisiner gjør at mennesker med kroniske lidelser får et bedre liv og kan delta i samfunnet på en bedre måte. Men medisiner har også bivirkninger, og skal derfor brukes med forsiktighet, og bare der det er behov for dem. For stort forbruk av for eksempel antibiotika, for lidelser som egentlig går over av seg selv over tid, kan føre til at medisinene ikke får like god virkning som de burde, når man virkelig trenger dem.

For lite prøvd ut på kvinner

Mange medisiner er ikke prøvd ordentlig ut på kvinner, men bare på menn. Det skyldes at man har vært forsiktig med å teste ut og forskrive medisiner til unge kvinner fordi mange medisiner ikke er så bra å ta når man er gravid. Fosteret i vekst er mye mer sårbar for effekt og bieffekt av medisiner.

For flere tiår siden hadde vi to store skandaler. Noen gravide kvinner med svangerskapskvalme ble utsatt for et lett kvalmestillende medikament. Man visste ikke da at dette midlet, når det ble tatt i graviditet, førte til alvorlige misdannelser på fosterets armer og bein. Da man oppdaget det, ble middelet tatt av markedet. En annen gruppe gravide som hadde lett for å spontanabortere, fikk et syntetisk østrogen. Man oppdaget da at jentebarn født med slik påvirkning hadde økt sjanse for kreft i underlivet. Etter disse skandalene, ble nesten all forskning på medisiner hos kvinner i ung alder stoppet.

Kan ha en effekt på barnet

Nå har man igjen sett behovet for å vite mer om virkningen av medisiner i graviditeten. Man kan gjøre dyreforsøk, men det sier ikke alt. Mus er gravide kun to-tre uker, mennesker i ni måneder. Det som har skjedd, er både at medisinbruken blant unge har gått opp, og at flere med kronisk sykdom nå ønsker seg barn. Og da må man vite om det er trygt for barnet at mor bruker medisiner, og om det er trygt for moren at hun slutter med dem.

Noen medisiner – som medisiner mot epilepsi – har en viss effekt på barnet. Men de epileptiske anfallene moren får om hun slutter med medisinene, er kanskje enda farligere. Gravide epileptikere må spise medisiner, og må akseptere en viss økt risiko. For noen andre medisiner – som for eksempel psykofarmaka – vet man mindre, især om langtidseffekten på barnet.

Behov for mer kunnskap

Kvinner med diabetes må bruke insulin under graviditeten, fordi for høyt blodsukker er farlig for barnet. Det er også kvinner som er HIV-smittet som må fortsette med sine ARV-medisiner hele graviditeten og når de ammer, både for å holde seg friske selv og for at smitten ikke skal overføres til barnet. I dagens samfunn har vi kvinner som ønsker å bli gravide selv om de står på leddgiktsmedisiner, medisiner fordi de har vært nyre- eller hjertetransplantert, eller de står på legemiddelassistert rehabilitering med et syntetisk opioid, eller de lurer på smertestillende medisiner eller antibiotika. For mange av disse medisinene har vi for liten kunnskap om virkningene på foster til å kunne gi helt entydige råd.

Det er derfor viktig at kvinner med kronisk sykdom oppsøker legen sin før de planlegger en graviditet, og det er fremdeles riktig at man skal være mer forsiktig enn ellers med hva man putter i seg under graviditeten. Det er ikke slik at naturmedisin er mindre farlig heller. Noen vanlige medisiner og noen naturpreparater er farlig, og noe er ikke fullt så farlig. Uansett trenger vi mer kunnskap om dette.