- Og allerede for 40 år siden visste vi at over 50 prosent av daværende forbruk overflødig. På tross av gjentatte advarsler fra forskerhold har unødig bruk økt også i Norge. Og, verst av alt; cirka tre fjerdedeler av det globale forbruket er nå i landbruket hvorav det meste brukes «forebyggende» som såkalte vekstfremmere i produksjon av slaktedyr, sier Dag Berild som er overlege ved infeksjonsmedisinsk avdeling, på Oslo Universitetssykehus, Ullevål.

- Alt dette har ført til en verdensomspennende pandemi med resistente bakterier som Verdens Helseorganisasjon (WHO) anser som en av de største truslene mot folkehelsen. Lavinnkomstland vil rammes hardest, men vi går ikke fri. Jeg møter problemet daglig i vårt sykehus.

Hvorfor blir bakteriene resistente?

- Bakterier har en kort generasjonstid (20 minutter) som gjør at de kan endre sitt arvestoff når de blir utsatt for antibiotika. De kan f.eks. danne enzymer som kan spalte antibiotika eller de kan pumpe antibiotika ut av cellen.

- Antibiotika utrydder ikke bare de sykdomsfremkallende bakteriene, men påvirker også vår normale bakterieflora og selekterer frem resistente, sjeldne (opportunistiske) bakterier som er enda vanskeligere å behandle enn den opprinnelige bakterien. De kan også selektere frem sopp og sjeldne bakterier som Clostridum difficile som bare i USA forårsaker død hos 14 000 mennesker hvert år.

Hvorfor har det gått så galt?

- Antibiotika ble ofte (og blir fortsatt) forskrevet for «sikkerhets skyld», også ved selvhelende infeksjoner. All antibiotikabruk kan føre til resistens, men unødig bruk gir unødig resistens. Problemet er verst i Asia, men også i Syd-Europa og USA er det et stort problem.

Hvilke konsekvenser har det?

- Vi kan igjen komme til å dø av vanlige infeksjoner, og moderne medisin som med cellegift og transplantasjoner blir vanskelig. En rapport bestilt av den engelske regjeringen har anslått at hvis utviklingen fortsetter som nå, vil det dø flere mennesker av resistente bakterier enn av kreft i år 2050 (Figur 1). Resistensutviklingen vil også belaste helsebudsjettene direkte med utgifter til flere innleggelser, isolering av pasienter og lengere sykehusopphold. Indirekte vil resistens føre til at f.eks. innsetting av proteser blir vanskelig fordi man ikke har antibiotika til forebygging av proteseinfeksjoner. Dette vil igjen føre til økte sykemeldinger og tidlig uførepensjonering.

 Kan vi ikke bare får nye antibiotika?

- Tidligere utviklet farmasøytisk industri nye antibiotika etter hvert som resistente bakterier dukket opp, men denne utviklingen er stoppet opp. Det siste nye antibiotikum kom for 27 år siden, og det er ingen nye i umiddelbar sikte. Vi er med altså under dobbelt ild: Samtidig som resistensen øker, er det ingen nye antibiotika i sikte.

Kan vi gjøre noe med problemet i Norge?

- I Norge har forekomsten av resistens økt de siste 10-15 årene av to grunner. Ved utenlandsopphold kan vi få i oss resistente bakteriene f.eks. via mat eller ved sykehusopphold. Som oftest blir vi friske bærere av disse, men hvis vi blir syke, kan behandlingen bli vanskelig pga. resistens.

- Men, vi produserer også resistente bakterier selv. I sykehus som bruker mye antibiotika er forekomsten av resistens høyere enn der hvor det er et nøkternt forbruk. Den samme regelen gjelder for fastlegene. Helsedirektoratet har utgitt retningslinjer for antibiotikabruk bygd på resistensforekomsten i Norge både for fastlegene og sykehuslegene. Hvis legene følger retningslinjene er det mulig at vi kan nå Regjeringens mål om å redusere bruken av antibiotika med 30 % innen 2020. Vi vil da komme ned på et forbruk på linje med Sverige, og sannsynlig reversere økningen i resistens.  Det krever også at pasientene bidrar til en nøktern holdning. 

- Dypest sett er overforbruket et etisk-moralsk generasjonsproblem. Noen av oss må bruke mindre antibiotika ved banale infeksjoner for at kommende generasjoner har tilgjengelig antibiotika ved alvorlige infeksjoner.