Det er høsten 2009 og Petter går rundt med en ubehagelig svie i mellomgulvet. Det føles som om han har spist fet mat i ukevis. Han oppsøker legen, får et syrenøytraliserende middel og er glad det hjelper. Likevel er ikke ting helt som de skal. Når julen kommer, blir Petter slapp og energiløs. Han ligger inne på sofaen istedenfor å være ute og leke med guttene i snøen. I januar får han problemer med å svelge, så får han smerter i magen. Han tenker han har fått magesår, men legen sender ham for å ta en MR-scann. I februar 2010 får Petter beskjeden som kommer til å endre hans liv. ”Du har kreft i bukspyttkjertelen med spredning”. Petter reiser hjem for å samle familien.

– Jeg var 41 år og livet mitt ble lagt i ruiner, forteller han.

Aggressiv kreft

Petter fikk diagnosen NEC-kreft, som står for nevroendokrint karsinom.

– Det er en av de mest aggressive kreftformene vi har, i motsetning til NET-kreft, som er en saktevoksende svulsttype, og som folk gjerne lever med som en kronisk sykdom, forteller overlege ved St. Olavs hospital, Øyvind Hauso.

Han sier de to krefttypene kommer fra den samme typen celler i kroppen, men foruten å ha liknende navn er de svært forskjellig.

Ved NET-kreft vokser svulstene sakte, gjerne uten synlig vekst over mange år, og operasjon brukes ofte som en del av behandlingen. Ved NEC-kreft sprer svulstene seg raskt, og behandlingen er cellegift, eventuelt i kombinasjon med stråling. 

– Symptomene på NEC-kreft er som for aggressive kreftsykdommer generelt. Vekttap, dårlig form og smerter. Som regel har sykdommen allerede spredd seg på diagnosetidspunktet slik at man ikke kan operere. Da går man vanligvis raskt i gang med cellegiftbehandling, forteller Hauso.

Måtte ta et valg

For Petter er operasjon utelukket på grunn av spredning. I påvente av at cellegiftbehandlingen skal starte, legger det verste sjokket seg, og Petter begynner å tenke. 

– Jeg visste at jeg ikke hadde noen god diagnose, at jeg kanskje ikke hadde lenge igjen, men jeg ville ikke at situasjonen bare skulle være negativ. Jeg måtte ta valget mellom å leve i problemenes verden eller i mulighetenes verden, forteller Petter.

Han bestemmer seg for det siste, og det er som om han får litt av energien sin tilbake. Fortsatt tenker Petter at turen til St. Olavs hospital kan bli den første og siste, men allerede etter to måneders behandling kan legene konstatere at flere av svulstene har gått tilbake. Håpet vokser, og Petter ser for seg litt lenger tid med familien. Etter fem måneders behandling, må kroppen hans få en pause, men det er ingen som tenker at Petter faktisk har fått sin siste cellegift. 15 måneder senere er han symptomfri. Han går til kontroll annenhver måned de første årene, så hver fjerde måned. Syv år etterpå har svulstene fortsatt ikke kommet tilbake.

Vil spre håp

– Det å kunne sitte her nå, uten spor av kreftsvulster i kroppen min, det er ikke til å tro. Jeg føler det er et mirakel at jeg lever, forteller Petter.

Han sier kreftsykdommen endret livet hans fullstendig. Han har fått en ny og meningsfylt jobb, han opplever at familien er mer sammensveiset enn noen gang, han er mer tilstede og flinkere til å snakke om følelser. Hans viktigste mål med å dele historien sin er å spre håp til andre i liknende situasjoner.

– Kreft og prognoser er bare tall og statistikk. Det er ikke mulig å dra skjebnene til enkeltmennesket ut fra dette. Det er ingen som skal kunne ta fra deg håpet basert på det, avslutter han.