- Jeg gikk rundt med en sykdomsfølelse i kroppen og trodde flere ganger at jeg brygget på en influensa. I tillegg ble jeg så fort andpusten og merket at lymfeknutene på halsen var hovne, forteller Trude Wetaas.

Etter å ha hanglet i flere måneder fikk hun i 2014 den alvorlige diagnosen Kronisk lymfatisk leukemi (KLL). Det er en form for blodkreft som skyldes at kroppen produserer for mange hvite blodceller, såkalte lymfocytter. Hvert år får seks av 100.000 personer denne diagnosen som gir symptomer som vekttap, gjentatte infeksjoner og blåmerker. For Trude kom sykdommen som et sjokk.

Ikke syk nok

Det å få beskjed om at man er uhelbredelig syk er noe de fleste av oss frykter. Men midt i sorgen og fortvilelsen opplevde Trude også en form for lettelse.

- Nå forstod jeg hvorfor jeg hadde hanglet, jeg fikk en diagnose å forholde meg til og jeg ble veldig utålmodig etter å komme i gang med behandling, forteller hun.

Men like etter at legene hadde forberedt henne på cellegiftbehandling på Radiumhospitalet, fikk hun kontrabeskjed. Hun var ikke syk nok. Sykdommen måtte utvikle seg lengre før de kunne starte behandlingen.

- Da fikk jeg panikk!

Først på sensommeren 2015 kom klarsignalet.

Ble helt slått ut

- Medisinene gjorde at jeg ble fryktelig syk, jeg kastet opp alt jeg spiste og gikk ned 16 kilo, forteller hun.

Behandlingen, som var en kombinasjon av cellegift og immunterapi, startet alltid på en mandag. Så var det rett hjem og til sengs, med videre behandling i form av cellegift i pilleform, hvor hun lå til fredag. Da sto hun opp.

- På lørdag begynte livsgnisten å komme tilbake. Og så var det bare å nyte livet i tre uker frem til neste behandling.

I februar 2016 ble den siste behandlingen avsluttet.

- Jeg responderte godt. Lymfeknutene gikk ned, og kreften er fortsatt på et «ikke aggressivt» nivå. Men med cellegiften ble immunforsvaret kraftig svekket. Det har gitt meg plager som setter meg ut av et normalt liv i dag, sier Wetaas som heretter skal inn til kontroll hver sjette måned.

Må unngå smitte

Hun blir fort syk, og en forkjølelse setter henne helt ut av spill. Skal hun ta buss eller trikk må hun bruke munnbind. Barnebarna har hun ikke sett i lange perioder, av fare for å bli smittet av alt som går. Det handler om én ting nå: Å holde seg frisk! For enda har Trude så mye ugjort og så mye hun gleder seg til.

- Det oppleves som energikrevende med alle forholdsreglene jeg må ta, og jeg bruker mye krefter på å holde meg frisk.

- Men jeg synes det er vanskelig at jeg ikke lenger kan planlegge ting frem i tid, uten å ta med i betraktning at det kan bli avlyst. En dag kan jeg være i superform, for så å ligge utmattet på sofaen den neste. Jeg strever litt med å holde motet oppe i disse dårlige periodene, hvor jeg aldri vet om jeg kommer meg igjen.

Hun har prøvd å jobbe et par dager i uken, men merker at kreftene ikke strekker til. Etter én dag på jobb blir det minst én dag på sofaen for å hvile.

- Jobben vil gjerne satse på meg til tross for sykdommen, men jeg har innsett at det kan bli vanskelig. Kanskje blir jeg aldri friskere igjen enn det jeg er nå?

For det å leve med en kronisk kreftsykdom er tøft. Immunforsvaret er dårlig og Trude har allerede hatt flere infeksjoner og innleggelser etter at cellegiftbehandlingen ble avsluttet. Da er det rett inn på sykehuset for intravenøs antibiotika.

- Det oppleves som energikrevende med alle forholdsreglene jeg må ta, og jeg bruker mye krefter på å holde meg frisk. Jeg erkjenner at det er det å holde seg frisk - og kunne leve så lenge som mulig - som er jobben min nå.