Da 39 år gamle Linda Persen fikk diagnosen brystkreft i august 2013, ble hun ikke overrasket. Hun visste det allerede. Intuisjonen sa henne at hun måtte sjekke seg, og da legene først sa at det bare var en vannsyste, at det var helt ufarlig, visste hun at de tok feil. Så, da de stakk hull på cysten og det kom blod og ikke vann, forsto også legene at det var alvor. Men Linda følte ikke noe frykt. - Jeg har nok reagert litt annerledes enn ganske mange andre. Jeg har hele tiden følt at dette kommer til å gå bra, jeg har ikke vært redd. Da jeg fikk diagnosen kreft var jeg en livsnyter, og det er jeg fortsatt.

Fikk spredning

Etter hvert kom også beskjeden at kreften hadde spredt seg til lungene. Hun hadde åtte svulster, tre i den ene lungen og fem i den andre, og det var ingenting legene kunne gjøre. De satt i lungeveggene, og kunne dermed ikke opereres bort. Fremtiden som ble skissert var et liv på cellegift. - Jeg fikk beskjed om at jeg kanskje kunne regne med et par måneder uten cellegift, men det var maks. Jeg tok 6 behandlinger som planlagt, etter det var det operasjon. De fjernet hele høyre pupp, og så var planen å starte med cellegift igjen når svulstene i lungene begynte å vokse. Men de vokste ikke. Linda har nå vært ni måneder uten cellegift, hun tok siste kur 20. desember i fjor. De tre siste CTene viser rene lunger. Legene finner ingen svulster i lungene til Linda lenger. - Legene sier ikke så mye, jeg tror ikke de tør. Det er mye penger i legemiddelindustrien, og de har dermed mye makt. Jeg tror livsgnist, innstilling og ernæring har mye å si, og jeg skulle ønske det var et samarbeid mellom helsevesenet og andre, for eksempel ernæringsfysiologer. Folk er veldig redde for å ikke gjøre det legen sier, vi har jo nesten sluttet å tenke selv. Jeg mener vi har en egen kraft gjennom tankene våre, og der ligger mye av løsningen.

Valgte åpenheten

Linda bor i Kjøllefjord, en liten bygd langt nord, med tusen innbyggere. Hun valgte å være helt åpen fra begynnelsen av. - Jeg ville ikke at barna skulle høre ting av andre, så mannen min og jeg har snakket veldig åpent med dem. Vi bruker mye humor, og det har vært veldig godt for oss alle. Det har vært fint å være åpen med alle andre også. Da jeg mistet håret kom det en kjempestor kurv med en masse luer som folk i nabobygda hadde strikket, så jeg tenker at folk her er veldig flinke til å ta vare på hverandre. Hun tenker innimellom på hvordan det vi bli for barna dersom hun skulle dø av dette, hun vil gjerne leve til hun blir gammel. Samtidig vil hun, uansett når tiden kommer, vite at hun har levd. - Det er så mange som bare eksisterer, og det er så mye støy rundt oss. Vi trenger å koble litt av, og koble oss på der livet faktisk er. Jeg er kreftfri i dag, og det er det viktige. Det kan hende jeg får kreft igjen, men det kan skje alle, sier Linda, og avslutter med en setning hun elsker: - Vi lever ikke bare èn gang. Vi dør bare èn gang. Vi lever hver dag.