Av: Ole Petter Holthe-Berg

Ole Petter Holthe-Berg

Den 28. mars 2014 var den dagen jeg fikk beskjeden som jeg pratet om i forrige innlegg.
En dag- og helgen der på, fylt med tanker man ikke trodde det var mulig å takle. Tanker om døden og en fremtid som var uviss.

Jeg trodde vel stengt talt aldri at jeg skulle dø, men tankene var der likevell, de var bare ikke til å unngå.

Livet mitt var plutselig - brått og brutalt, blitt omveltet til en risikabel og mulig dødelig tilværelse.
Det var så skremmende, og så langt inne i hjerterota vondt å kjenne på de følelsene. Å føle på uvissheten og det å ikke ha kontroll på hva som skjer bak neste sving.

Alt jeg hadde å forholde meg til, var et tall. Et forholdsvis godt tall, takket være kreftforskning. Tallet som svirret i hodet mitt var ikke 70% sjanse for overlevelse, men 30% sjanse for død. Det var det jeg tenkte. Overlevelsen er større, men hodet hadde bestemt seg for å fokusere på risikoen for død.

Jeg ble så koblet på cellegift 1. april 2014. Ja, mandagen etter jeg fikk min egen dødsannonse trykket. Trodde jeg, som sagt.
Jeg bestemte meg raskt for å begynne å blogge. Jeg er vanligvis en mann av få ord, en tenker og en grubler av natur. For meg er- eller var det ikke naturlig å få utløp for mine tanker gjennom tale. Jeg startet derfor blogg på www.olephb.no, hvor jeg ukentlig og til tider både oftere og sjeldnere delte mine opplevelser som kreftpasient.

Jeg ble tilkoblet et såkalt "hickmankateter", for mange også kjent som CVK. Det fikk meg virkelig til å føle meg som en kreftpasient.
Livet var forferdeig, skjørt og skremmende, men jeg ble for hver dag som gikk tryggere og tryggere på at dette skulle gå bra. Jeg er for glad i livet, til at dette skulle være slutten, selv om det ble uttallige søvnløse netter, noen også med tårer.

Men her er det bare å legge seg flat, takke og bukke og på alle mulige måter skryte helsepersonellet på St. Olavs Hospital i Trondheim opp i skyene.
De fikk meg til å føle meg trygg, ivaretatt og på alle måter akseptert som kreftpasient. Det er ikke å stikke under en stol at de rundt meg, familie og venner primært, stilte opp for meg 100%. Ja, så absolutt. Det skal likevell sies også at det for de rundt er det klin umulig å sette seg inn i situasjonen min, dersom de ikke har opplevd lignende selv.
Man kan være amper, irritert og sint - mange ganger uten grunn. Og det er vanskelig for de rundt, for de skjønner ikke hvorfor. Og ærlig talt skjønner man ikke hvorfor selv heller, men det er vrkelig en del av sykdommen og jeg tror det er viktig å tillate at man faktisk har lov å være sint av og til. Man har lov å være amper, trist. Alle disse tilstandene er forsvarsmekanismer som kroppen selv skaper - det betyr at det finnes en grunn for det, hverken man vil det, vet det - eller ikke.

Behandlingene, som tilsvarte 1stk helveteskur til å begynne med, som totalt skulle slå tilbake kreften, i tillegg til 4 vedlikeholdskurer gikk veldig bra.
Etter første kur var jeg kreftfri, som også var en del av planen. De 4 andre cellegiftkurene som passerte over 4 mnd gikk for meg, på mange måter smertefritt. Altså, etter forholdene smertefritt.

Og det faktum at jeg var kreftfri i såppass tidlig stadie gjorde nok oppholdet mitt langt enklere enn hva det kunne vært. Selv om det er tøft alikevell om uvissheten alltid sprenger mot hodeskallen. Det medfølger plager av ulike slag, man får medisiner som fører til bivirkninger og man lever en hverdag som over hodet ikke gir deg frie tøyler. Den første mnd raste jeg ned 10kg, men det var verdt det, siden kuren tok knekken på kreften.

Den 12. september 2014 ble en lykkens dag for meg. Jeg ble erklært sykdomsfri og ble skrevet ut av sykehuset som en frisk mann - men med risiko for tilbakefall.

OG TILBAKEFALLET BLE JEG IKKE FORUTEN.

Jeg gikk, fri og fornøyd i fantastiske 6 mnd helt kreftfri. På 6 månederskontrollen, som fant sted 12. mars 2015 -  fikk jeg et nytt slag i ansiktet: Kreften hadde kommet tilbake. Denne gangen var det alvor og jeg måtte transplanteres. Shit, jeg kjenner at jeg får frysninger når jeg skriver dette. Jeg vet ikke om det er fordi jeg føler meg som en ekte kriger, eller om det er fordi jeg får tilbakeblikk på hva jeg har vært gjennom - uansett, jeg viste hva jeg hadde i vente, derfor ble ikke sjokket så stort som jeg kanskje trodde det ville bli. Jeg har vært gjennom dette før. Denne gangen skulle det bare bli enda tøffere. En stamcelletransplantasjon er det værste du kan utsette kroppen din for. De betgner den som dramatisk.

Jeg ble selvfølgelig slengt tilbake på sykesenga når kreften var oppdaget på nytt. Den hadde ikke utviklet seg mye enda, takket være månedlige kontroller, så er det begrenset hvor langt den rakk å komme. Den var i forstadiet til leukemi, og det er selvfølgelig et pluss på mange måter, men det at jeg fikk et tilbakefall var også noe som fortalte litt om kreften. Den var aggeresiv og farlig.

Jeg ble derfor tatt inn til en ny cellegiftkur på St. Olavs Hospital i Trondheim. Dette for å igjen slå tilbake kreften, slik at jeg skulle være kreftfri til transplantasjonen. Og dette fikk vi til denne gangen også. Jeg hadde overvunnet kreften for 2. gang, men det var selvfølgelig ikke nok, for vi var ganske sikre på at den ville komme tilbake uten videre behandling, så transplantasjon sto for tur.

Ingen av mine nærmeste matchet min benmarg og det ble søkt etter ukjent giver via benmargsregisteret.
De hadde smått startet søket i fjor da jeg var vurdert for transplantasjon da også, og dette gjorde at søket allerede var godt i gang. Donor ble funnet rimelig raskt, og siden også cellegiftkuren jeg gjennomgikk denne gangen fungerte som den skulle så var jeg ganske enkelt klar for å transplanteres, etter en solid utredning hos Rikshospitalet i Oslo, hvor også transplantasjonen skulle finne sted.

DAG -8 ble dagen hvor jeg ble innlagt på Rikshospitalet i Oslo navngitt.
Det betydde ganske enkelt at det var 8 dager til jeg skulle transplanteres. I forveien skulle jeg få nok en - ja, og denne gangen kraftigere enn noen gang - cellegiftkur. Denne cellegiftkuren var så hard at den totalt utryddet benmargen min slik at den ikke engang fikk mulighet til å bygge seg opp igjen. Det var sånn ca 120 tabletter daglig. Tok jeg for mange, ville jeg dø.  Tok jeg for få, ville ikke kuren fungert. Heldigvis gikk det bra, og etter 5 dager på disse tablettene ble jeg lagt på intravenøs cellegift i 2 dager, og deretter fikk jeg en hviledag før DAG 0 - transplantasjonsdagen. 13. mai 2015 skulle jeg bli født på ny, med rykende ferske stamceller fra en ukjent giver der ute.

5 dager etter, altså DAG 5 ble jeg lagt i beskyttende isolat, for å unngå innfeksjoner og smitte, da jeg lå helt uten et immunforsvar. En liten smitte eller infeksjon kunne ført til at jeg ikke hadde sittet her i dag. Jeg lå under STOR risiko, men var godt beskyttet under strenge restriksjoner på både besøk, matinntak og hygiene.   

Men, som alt annet, gikk også transplantasjonen fantastisk godt. Med de følger som medfølger en dramatsik behandling som dette, selvfølgelig. Jeg var heldig, da den nye benmargen begynte å produsere nye celler etter bare 6 dager i isolatet. Jeg tror det var bortimot rekord. Jeg hadde fått antydet 3 uker i isolatet, men jeg var ute etter 6 dager. Etter 2 uker med tett oppfølging med daglige blodprøver og andre tester, ble jeg flyttet til pasienthotellet - 30. mai 2015 - en STOR DAG! Her skulle jeg tilbringe de neste 3 ukene for daglige kontroller ved poliklinikken.

20. juni 2015 fikk jeg beskjeden om at jeg kunne reise hjem. Endelig!

Det var en bekreftelse på at jeg hadde gjennomgått en vellykket transplantasjon, og overvunnet kreften - forhåpentligvis for godt.
- men mye kan fremdeles skje, da det fremdeles finnes fare for at den nye benmargen går til angrep på friske celler og organer. Jeg er derfor den dag i dag til kontroller, nå med videre oppfølging fra St. Olavs Hospital i Trondheim. Annenhver uke. De passer godt på meg.

Jeg har vært gjennom en mildt sagt forferdelig sjau.
Dette er en absolutt kortversjon av alt som har skjedd, og for dere som vil ha enda mer dybde i min historie får dette ved å lese på bloggen min. Der har jeg blogget siden dag 1 da kreften kom, da ble jeg frisk igjen, da tilbakefallet kom og under transplantasjonen og frem til nå.