Symptomene på hjernesvulst vil avhenge av hvor svulsten ligger og hvor stor den er. Mange opplever hodepine, balanseproblemer, kvalme eller synsforstyrrelser, mens noen får epileptiske anfall. Det var også sånn Cecilie forsto at noe var galt.

– Jeg våknet i desember i 2008 og følte meg svimmel og kvalm. I tillegg hadde jeg en merkelig hodepine som jeg aldri hadde kjent før, sier Cecile Therese Hansen (45) fra Drammen.

Det viste seg at hun hadde hatt et epileptisk anfall om natten. En MR av hodet avdekket en stor svulst i venstre frontallapp. Svulsten var en såkalt oligodendrogliom grad 2, en ondartet hjernesvulst som aldri vil være mulig å fjerne helt på grunn av beliggenheten.

Svulsten vokste

Cecilie ble operert og symptomene ble mindre.

– Jeg hadde to gode år uten epileptiske anfall. Men så våknet jeg en morgen og var på sykehuset. Da forsto jeg at noe var galt, sier hun.

Cecilie hadde hatt et nytt epileptisk anfall om natten, men denne gangen mye kraftigere enn tidligere. De neste to årene måtte hun gjennom flere cellegiftkurer fordi svulsten vokste. I desember 2014 ble hun operert på nytt og svulsten ble nå karakterisert til grad 3. Deretter ventet nye og tøffe cellegiftkurer.

– Cellegiften gjorde meg fryktelig kvalm, slapp og uvel, forteller hun, og legger til at hun også hadde 30 strålebehandlinger.

Men uansett hvor dårlig hun var, hadde hun hele tiden ett mål: Hun skulle bevege seg!

– Som fysioterapeut har jeg alltid vært opptatt av å holde meg i form. Det ble viktig for meg, selv om det bare var snakk om en runde rundt huset, sier hun og smiler.

Måtte slutte å jobbe

De tøffe behandlingene har satt spor. Cecilie lever i dag med flere senskader, spesielt kognitive utfordringer.

– Jeg merker at jeg ikke husker så godt lenger. Konsentrasjonen er også dårlig, det samme er orienteringsevnen. Jeg har også blitt veldig lyssky og har fått overdrevet god hørsel.Det gjør at hun i dag er 100 prosent uføretrygdet.

– Det å måtte slutte i jobb i en alder av 40 år har vært noe av det tøffeste, forteller Hansen, som er utdannet barnefysioterapeut.

– Jeg har alltid vært veldig glad i jobben min, og følte meg ikke ferdig med arbeidslivet.

Løsningen ble å lage varmmat i en barnehage en dag i uken og jobbe en dag eller to. I tillegg er hun likeperson i Hjernesvulstforeningen og på Vardesenteret. Da har hun samtidig krefter igjen til å gå turer med hunden, til å trene og til å være mamma.

Snakker om døden

– Jeg har hele tiden hatt stor åpenhet rundt sykdommen, og barna mine vet at jeg har en sykdom som jeg kan dø av, sier Hansen.

Da hun ble syk var de to guttene to og syv år gamle. Yngstemann har aldri opplevd noe annet enn at mamma er syk.

– Mannen min og jeg ble rådet til å snakke litt om døden med barna i gode perioder. Ikke mye og ikke hver dag, men nok til at dette ble et helt naturlig og ufarlig tema for dem.

Det gjør det hele mindre skummelt, tror hun.

– Vi vet at dette er en sykdom jeg sannsynligvis ikke kan bli gammel med. Men forskningen går hele tiden fremover og det kommer nye medisiner. Da kan jeg ikke miste håpet!