Vi føler ofte at det er noe som ikke stemmer, at det er en sykdom som er på gang, men vet ikke hva det kan være. Slik var det også med Dorthe da hun fikk diagnosen nevroendokrin livmorhalskreft. Før hun hadde fått diagnosen fra Radiumhospitalet, var hun klar over at det var kreft.

Det startet rundt juletider 2013. Hun hadde mye blødninger, men det kan man jo ha uansett i perioder, og tenkte ikke så mye over det. Hun følte ubehag i kroppen og kramper i bekkenområdet og bestilte time hos fastlegen.

Fastlegen sa ikke stort da hun undersøkte Dorthe, men gikk bort til PC´en og skrev intenst på den. Etter hvert så hun opp fra tastaturet og sa det var helt ubegripelig det hun hadde sett. En svulst på seks cm i diameter - det er faktisk ganske stort. Henvisning til A-hus. Dette skjedde på en fredag. Tirsdag var hun på A-hus. Legen der sa at hun ville bli sendt til Radiumhospitalet, og mest sannsynlig var dette kreft, noe hun måtte innstille seg på.

På grunn av svulstens størrelse, måtte den minskes med cellegift før operasjonen kunne gjennomføres. Stråling har ingen effekt på denne type svulst.

Prognosen ved nevroendokrin livmorhalskreft er avhengig av størrelsen på svulsten og om det eventuelt er spredning. Spredning var det ikke i Dorthes tilfelle. Svulsten ble fjernet og det hele gikk bra.

- Hvordan var det å få så konkret beskjed?

- Jeg synes det var helt forferdelig, men jeg ønsket å få en klar beskjed om hva det kunne være. Jeg er utdannet bioingeniør og tror på fakta. Jeg ønsket ikke at situasjonen skulle pakkes inn i ord som ikke var realistiske.

- Beskjeden var tung, men jeg syntes det var bedre å få anledning til å bearbeide situasjonen med en gang, enn å ta det siden. Som sagt ”visste” jeg det, og var forberedt på min måte.

- Hvordan merket du symptomene?

- Nevroendokrin livmorhalskreft hører til de mer sjeldne krefttyper. Symptomene er som regel fraværende i begynnerstadiet, pluss at de kan ligne på mye annet. Man får uregelmessige og hyppige blødninger, illeluktende utflod, smerter i underliv og bekkenområdet. Alle disse tegnene hadde jeg.

Hun liker jobben sin som bioingeniør og ville tilbake så fort som mulig i jobb.

Dorthe er i fysisk god form, liker å jakte, gå turer.

- Tror at en trent kropp i utgangspunktet er mer rustet til å tåle den tøffe påkjenningen med cellegift. Fikk ingen restriksjoner, men er helt vanlig opptatt av en sunn sjel i en sunn kropp.

Hun er erklært kreftfri og tenker ikke så mye på sykdommen til daglig, men den ligger der sier hun.

Hensikten med å gå raskt til lege er for å unngå spredning. Legene kunne ikke fatte at ikke denne store svulsten hadde spredd seg.

Nå går hun til kontroll hver tredje måned, det skal hun gjøre i de to første årene. Deretter hvert halvår i fem år, og siden en gang i året. Hun blir godt fulgt opp.