- Det var ganske dramatisk, sier Vilde der hun tenker tilbake på hva som skjedde den gangen hun fikk diagnosen hjernesvulst.

Det startet med at hun hadde mye vondt i hodet, og det ble egentlig bare verre og verre. Fastlegen henviste henne til CT-røntgen, og da gikk ting fort.

- Jeg husker at jeg ble hentet på skolen og kjørt rett til sykehuset, for de hadde sett noe på røntgenbildene. På sykehuset avdekket MR-undersøkelsen en hjernesvulst rett ved hypofysen og to væskefylte cyster, forteller hun.

Kunne ikke operere

Vilde ble lagt inn veldig raskt og skulle opereres, men hjernesvulsten lå vanskelig til. Kirurgene var redde for følgeskadene som kunne oppstå hvis de forsøkte å fjerne svulsten og valgte derfor å ikke gjøre noe med den. De tømte cystene, og det hjalp ihvertfall litt på trykket i hodet og gjorde at hun fikk litt mindre hodepine.

- Svulsten vokste veldig sakte, så i mange år gikk jeg til jevnlige kontroller, men uten at det ble foretatt noen inngrep eller behandling. Helt frem til 2009, da hadde jeg blitt fjorten år, og svulsten var nå blitt så stor at den måtte behandles på en eller annen måte, minnes hun.

Løsningen ble en metode der man bruker protonstråling. Denne behandlingen gjøres ikke i Norge og derfor reiste Vilde, moren og faren til Uppsala for behandling.

- Fem dager i uka i to hele måneder var jeg til behandling, og etter disse to månedene var mye av svulsten faktisk borte, men det var ikke før ved juletider i fjor at jeg fikk beskjed om at svulsten var helt borte og at jeg faktisk var kreftfri, forteller Vilde.

Psykisk tungt

I høst startet Vilde markedsføringsstudier på Universitetet i Agder og tilsynelatende lever hun et normalt liv. Men det stemmer ikke helt med hvordan hun har det, for hun sliter med senskader og det vil hun gjøre resten av livet:

- Da jeg fikk hjernesvulsten fikk jeg også et veldig lavt energinivå, det gjorde at jeg fikk tilpasset undervisningen da jeg var yngre med kortere skoledager, ble hentet og kjørt med egen skoleskyssordning og fikk tilrettelagt undervisningen med lydbøker siden det å lese var et energisluk. Det er litt på samme måten nå også, for jeg blir veldig fort sliten og derfor studerer jeg på halv tid, ellers ville jeg ikke klart det. Men sykdommen medfører også store psykiske belastninger.

- Da jeg var liten og fikk diagnosen startet jeg hos psykolog. Jeg var redd for å bli sykere, jeg var redd for å dø og fortsatt kan jeg kjenne på angsten hvis jeg får vondt i hodet, for da klarer jeg ikke å la være å tenke på at det kan være en ny svulst, forteller hun.

Rent sosialt var det heller ikke så lett, for når andre barn gikk ut for å leke etter skolen, eller spurte om hun ville være med hjem, så orket hun ikke. Det medførte at de etterhvert sluttet å spørre om hun ville være med.

- Det psykiske er mye vanskeligere enn mange tror og tenker på. Det gjelder både i forhold til depresjon og angst, men også det sosiale. Vi hadde noen samlinger og turer med Barnekreftforeningen hvor vi både reiste til Kongeparken og Eurodisney, det var veldig gode tiltak for meg, for da traff jeg mange likesinnede som slet med de samme tingene.

Så normalt som mulig

- Jeg er en positiv og ambisiøs person og jeg ønsker å leve så normalt som mulig. Men jeg har permanente senskader som jeg kommer til å slite med.

- Siden kroppen ikke lenger produserer hormoner spiser jeg også et arsenal med piller hver dag. Allikevel skal jeg gjennomføre utdannelsen og håper at jeg kan få en jobb som er tilpasset mitt aktivitetsnivå, sier Vilde til slutt.