Ingfrid Sola kommer fra Spind i Farsund kommune på Sørlandet. I 2003 arbeidet hun som industriarbeider på Elkem Aluminium da hun en dag fikk tilbud om å foreta en rutineundersøkelse siden de hadde kreft i familien. Undersøkelsen viste at hun led av en genfeil som het BRCA1. Da fikk hun tilbud om å fjerne eggstokkene.

Årsaken er at kvinner med BRCA1 har 15-40 prosent sjanse til å utvikle eggstokkreft, mens tilsvarende tall for kvinner uten denne genfeilen bare er halvannen prosent.

- En uke etter inngrepet fikk jeg en telefon. Det viste seg at det var kreft i begge eggstokkene, noe som medførte en ny operasjon på Radiumhospitalet der de også fjernet livmoren og i tillegg noen lymfeknuter for å være helt sikre på at de fikk fjernet alt som var ondartet, forteller Ingfrid.

Undersøkelsen hun hadde en måned etter operasjonen viste at hun ikke hadde ytterligere spredning, at hun var kvitt kreften og at hun ikke trengte cellegiftbehandling.

Fikk omskolering

Etter sykdommen ble Ingfrid sykemeldt i et år og innså at hun ikke hadde krefter nok til å komme tilbake til den gamle jobben som industriarbeider. Da ble hun tilbudt omskolering og tok en treårig utdannelse som førte frem til eksamen som sosionom. I 2007 var hun tilbake i arbeidslivet og begynte i den interkommunale barnevernstjenesten.

- Jeg tenkte egentlig ikke noe mer på at jeg hadde hatt kreft, men gikk til kontroller. I starten ganske hyppig og etter hvert èn gang i året. Den siste gangen var i 2012, og jeg tenkte aldri tanken på at jeg skulle få tilbakefall, for jeg var ferdig med denne historien, forteller hun.

Da tilbakefallet kom

- I mai 2013 hadde vi vært i USA og da vi kom hjem merket jeg noen smerter i buken, men trodde først at det var en slags reisemage. Fastlegen fant en kul i buken, og henviste meg raskt til Sørlandet sykehus som fant kreft i buken, forklarer Ingfrid.

Den sommeren og høsten fikk hun cellegift. Undersøkelsene i oktober viste en tilbakegang, men i april året etter viste nye undersøkelser at kreften var i progresjon på nytt og da ble det enda en cellegiftkur.

I november 2014 fikk Ingfrid tilbud om å prøve et helt nytt medikament som ikke var godkjent i Norge enda.

- Det har jeg brukt siden, og det har fungert veldig bra. Cellegiften gjorde meg veldig trøtt, mens disse tablettene, som jeg tar åtte av både morgen og kveld, ikke har noen bivirkninger som jeg merker. Det ser også ut som om dette preparatet holder kreften i sjakk, for sykdomsbildet mitt er helt stabilt etter at jeg begynte med dem.

Får lenger tid

- Jeg har innsett at jeg kanskje aldri blir frisk, men jeg får lenger tid, og jeg prøver å ikke tenke så mye over at jeg er syk. Det er bedre å bruke mest mulig tid sammen med samboeren, de tre døtrene, som alle er i tredveårene, barnebarna og samboerens bonubarnebarn. Jeg hadde seks barnebarn, men det ene døde av kreft i sommer.

- Det fikk meg til å reflektere over mange av de vanskelige spørsmålene i livet. Men allikevel kan jeg ikke gruble for mye over sykdommen. For utviklingen skjer sakte, tablettene gjør at sykdommen har stabilisert seg, jeg blir veldig godt ivaretatt av helsevesenet og går til kontroll hver tredje måned. Fortsatt finnes det cellegift vi ikke har prøvd, så jeg har fortsatt tid og derfor lar jeg ikke sykdommen få lov til å overskygge hele hverdagen, avslutter hun.

- Hva er det viktigste som skjer innen kreftforskning på kreft som rammer kvinner?

- Det er særlig målrettet kreftbehandling som blir mer og mer brukt. Der har vi nå fått godkjent enkelte nye preparater som kan brukes innenfor gynekologisk kreft. Disse preparatene angriper bare en bestemt del i kreftcellen og ikke generelle egenskaper hos mange kreftceller, som er tilfellet ved bruk av cellegift. Preparatet gjør at kreftcellene fungerer dårligere og ikke kan vokse eller dør. Det siste preparatet som ble godkjent i høst er utviklet for de som har arvelig bryst- og eggstokkreft.

- Hva betyr det at gynekologisk kreft får mindre oppmerksomhet enn mange andre kreftformer?

- De store aksjonene som Movember og Brystkreftaksjonen får mye fokus, men de representerer  også mer utbredte kreftformer enn gynekologisk kreft som rammer rundt 1600 kvinner hvert år. Det hadde vært bra med mer oppmerksomhet og forskningsmidler for denne gruppen av pasienter, for overlevelsen av for eksempel eggstokkreft har ikke endret seg dramatisk de siste ti årene. Jeg tror at økt oppmerksomhet rundt disse sykdommene kan bidra positivt til mer forskning på området.

- Hva er viktigst i forholdet mellom kreftpasienten og helsevesenet?

- Det er at pasientene får færre leger og sykepleiere å forholde seg til. Da blir de kjent med legene og kjent med sykepleierne. Det fører til langt større trygghet, noe som gjør at pasientene føler at det blir enklere å fortelle hvordan de har det, det blir enklere å stille spørsmål, frustrasjonen blir mindre, og ikke minst slipper de å fortelle den samme sykehistorien sin til nye leger og sykepleiere hele tiden.