Av: Ole Petter Holthe-Berg

Ole Petter Holthe-Berg

Det var så fjernt. Kreft var bare slikt man hørte om, som andre fikk. Ikke ante jeg hvordan det var å ha kreft heller, selv om man kanskje trodde det selv.

Jeg er, og var en livsnyter uten like. En bekymringsløs, men ambisiøs type med store planer for fremtiden. LIVET, det betyr så mye for meg.

Så kom det en dag dit hen, at jeg følte meg i mindre god form. Bekymringsløs som jeg alltid var, tok jeg ikke dette ille opp - før det begynte å dra ut i tid.
Jeg gikk dag ut og dag inn og stilte opp på jobb som vanlig, selv om arbeidsdagene ble tygnre og tyngre, og jeg begynte å spekulere i om jeg kanskje var utbrent eller noe i den dur. Jeg tok likevell til vettet å dro en tur til fastlegen, selv om jeg var overbevist om at det ikke var fare på fære her - men en sjekk er da alltid på sin plass.

Jeg tok noen blodprøver og 3 dager etter ringte legen meg opp å ba meg dra inn til St. Olavs Hospital i Trondheim for nærmere undersøkelse. Jeg var fremdeles ikke redd, ikke i det heletatt. Han sa at blodprosenten var lav, men jeg koblet aldri dette til mulig kreft - jeg visste jo ikke bedre.

Så dro jeg inn til Trondheim allerede dagen etter samtalen med fastlegen. Pappa ble med, og det ble tatt rundt 15 blodprøver av meg.
Ble litt senere innkalt til time med legen, hvor Pappa også ble med inn til legetimen, da legen spurte om ikke jeg ville ha han med. Der burde jeg nok allerede fattet bekymring, men det gjorde jeg faktisk ikke. Jeg satt fremdeles bekymringsløs og "frisk" trodde jeg selv, helt til legen i klartekst kom med slaget, en solid høyre, rett i ansiktet mitt : "det er funnet leukemi i blodet ditt. Du har blodkreft".

Hodet mitt vrengte seg totalt, jeg letet etter tråder å trekke i, men det fantes ingen. Jeg var helt alene, med en sykdom jeg aldri i min villeste fantasi skulle ramme meg - dødelig blodkreft.

Jeg var iløpet av få minutter gått fra å være en frisk og rask livsnyter, til en kreftpasient som nå puster inn sine siste åndedrag. Det var i alle fall det jeg tenkte der og da. Min første reaksjon til legen og pappa var også "skal jeg dø nå?". Jeg brøt ut i gråt. Det var som et hav av følelser og tanker som skulle bearbeides. Jeg, 28 år gammel, livsnyter, ambisiøs, fulltids jobb, egen leilighet. Jeg hadde alt. Absolutt alt, men jeg hadde også akkurat fått kreft - noe som tok mye, mye større plass enn de andre brikkene i livet mitt som jeg syns var helt topp. De andre brikkene var ikke verdt noe mer, de var betydningsløse. Det eneste som betydde noe var - overlever jeg dette?

Denne dagen var en fredag, og jeg fikk tilbringe helgen hjemme sammen med familie og kompiser, for vi skulle gå til angrep på utusket allerede mandagen etter. Det var deilig å hjem en tur, jeg benyttet min sterke psyke, som jeg tydeligvis har - til å mobilisere krefter og posisjonere meg selv i kampmodus. Jobb var ikke lenger noe å tenke på. Nå hadde jeg i følge protokoll 6 mnd med knallhard behandling forran meg, og deretter enda flere måneders rehabilitering - dersom alt gikk etter planen, da.

Uansett hvor positivt jeg tenkte, uansett hvor mange som fortalte meg at "er det noen som greier dette Ole, så er det deg", og uansett hvor mange ganger jeg sa til meg selv at "søren heller, dette skal ikke få ta knekken på meg" - så var jeg redd.

Livredd.