De har fått beskjeden som inneholder ordene ingen kreftpasienter ønsker å høre: «Spredning og tilbakefall.»  Kreften kan bremses, noen ganger settes på pause. Men den kan ikke stoppes. Kreften er blitt kronisk. De vet at de skal leve med sykdommen – kanskje veldig kort, kanskje litt lenger - og til slutt dø av den. Den er uhelbredelig.

«Dessverre har vi ingen behandling som kan gjøre deg frisk». Vi er mange som har lurt på hvordan vi ville reagere hvis vi fikk en slik beskjed. Kathrine Dahle Wavold har beskrevet det slik på Kreftforeningens blogg:

«Å være 33 år og vite at kreftsykdom kommer til å ta livet av en … Det føles faktisk som at man ikke lever lenger enn morgendagen»

Det kommer en morgendag, men livet blir for mange et liv i konstant beredskap. For noen kan de fysiske plagene, fra sykdommen og behandlingen, ikke være til å holde ut, men likevel forteller de at den psykiske påkjenningen kanskje er enda større. Spørsmålene tvinger seg fram :

«Rekker jeg konfirmasjonen til sønnen min? Har jeg hatt min siste tur på fjorden? Har ikke den ryggsmerten blitt verre i dag?  Blir jeg aldri bestemor? Å nei, er det en forkjølelse jeg kjenner …?»

En jente fortalte meg om da pappa fikk kreft, og beskjed om at han ikke kom til å bli frisk. Hun sa. «Det var som å putte hele familien i en boks, riste på den og sette den ned igjen med beskjed om at nå kan dere leve videre.» De som får disse beskjedene må skifte fokus, kanskje for resten av livet.

Kreft er også liv

Å leve med et timeglass inni seg uten å vite hvor mye sand det rommer, er en enorm påkjenning, både for den enkelte og for de som står rundt dem. Er det mulig for oss som står på sidelinjen å gjøre den litt mindre? Som gode medmennesker plikter vi å forsøke - ved å lytte, ved å være til stede, ved å bry oss. Som samfunn skylder vi å oppdatere vår forståelse av hva kreft er. Det kanskje viktigste av alt er at vi begynner å ta innover oss variasjonen som dette ene ordet rommer. Kreft er ikke én sykdom som alle erfarer likt og som har samme utfall. Ja, kreft er død. Men kreft er også liv.  

Noen ganger vekkes håpet til live igjen, også for den som har fått den mørkeste beskjeden. Ny behandling kommer for dagen, nye medikamenter og nytt håp om et lenger liv. Flere turer på fjorden. Leve godt, med litt lavere skuldre. For, uten å miste dem av syne som ikke får positive beskjeder, stadig flere overlever, stadig flere lever lenger med kreft.

I dag, på Verdens kreftdag er dette budskapet: Det går an å leve – godt og lenge – med kreft. Og det går an å forholde seg til kreft som noe som ikke bare rommer døden, men også livet.

Tilsynelatende er det to måter å måle framskritt på: At færre får kreft og at flere overlever. Men et tredje mål er vel så viktig: At flere kan leve lenger med kreft, med færrest mulig bivirkninger og smerter som resultat av behandlingen.

Snakk om kreft!

Håpet får næring fra stadig nye forskningsresultater. Resultater som danner grunnlag for mer effektiv behandling – behandling som ikke bare kommer dem til del som har et velbegrunnet håp om å bli helt friske, men som også retter seg mot dem som lever med kronisk kreft. Behandling som kan gi ett år til, fem år til, som har til hensikt å forsinke og redusere. Behandling som kan gi et liv med bivirkninger som er litt mindre plagsomme. Behandling som gir et lenger liv for dem den er ment for.

Kan Verdens kreftdag gjøre oss flinkere til å snakke om kreft? La oss håpe det. Det skylder vi dem som har en «kreftdag»  hver eneste dag hele året igjennom.