Av Anne Lise Ryel, Generalsekretær i Kreftforeningen

Blodkreft består av mange undergrupper, hvorav leukemi er den som er den mest kjente. Snaut tusen nordmenn får leukemi i året. Flertallet av disse er over 60 år, men det er også en av de tre vanligste kreftformene hos barn.

Når man får en alvorlig sykdom som leukemi er det viktig at det finnes et system rundt den syke som sørger for at behandlingen går mest mulig smertefritt. Noe av det viktigste her er å sørge for en forutsigbarhet i behandlingsforløpet til den enkelte.

Et smidigere system

Pakkeforløpene for noen av kreftdiagnosene kom i januar, og så kom resten nå i september, blant annet for blodkreft. Målet med pakkeforløp er at pasienter og pårørende opplever at de ikke må vente lenger enn nødvendig. De skal få god informasjon og de skal få være involvert i behandlingen sin.

Det er ofte et stort fokus på behandlingen, og så blir den, ofte lange og krevende, rehabiliteringen glemt.

Forløpskoordinatorene ved den enkelte avdeling er en viktig brikke for å få dette til. Tidligere har pasientene måttet ta veldig mye ansvar selv, ved å følge opp henvisninger og være bindeledd mellom sykehuset og fastlegen. Nå vil det være en koordinator som følger opp hver enkelt, noe som betyr at pasienten får én person å forholde seg til.

Det er blitt et mye smidigere system, i tillegg til at dette skaper en trygghet både for pasienten og for de pårørende. Det gir en mye større psykisk ro som er veldig viktig i en sånn situasjon. Kreftforeningen vil følge med på at pakkeforløpene blir fulgt opp og være litt «vaktbikkje» i tiden fremover.

Rehabiliteringen må bli bedre

Vi i Kreftforeningen vil også fortsette å jobbe for at pasientene får en god rehabilitering etter endt behandling. Det er ofte et stort fokus på behandlingen, og så blir den, ofte lange og krevende, rehabiliteringen glemt.

Det skal ikke være så vanskelig å komme seg tilbake i arbeid etter endt behandling, og her handler det mye om tilrettelegging fra arbeidslivet.

De som har vært behandlet for leukemi har fått mye cellegift. Mange sliter med seneffekter i ettertid av en behandling. De blir trette og slitne, noen får problemer med mage, tarm og slimhinner, nerveskader i hender og føtter og opplever at følelsene svinger voldsomt. Alt dette kan til sammen føre til at det å komme tilbake til arbeid og et normalt liv, blir vanskelig.

Det skal ikke være så vanskelig å komme seg tilbake i arbeid etter endt behandling, og her handler det mye om tilrettelegging fra arbeidslivet, og å sørge for god nok informasjon både til den som skal rehabiliteres og til arbeidsgiver. Mange har et behandlingsforløp som går over tre år, så de er borte fra arbeidslivet veldig lenge. Denne problemstillingen har det ikke vært så mye fokus på, og det er noe vi og pasientforeningene virkelig vil jobbe hardt for å endre i tiden fremover.