- Det kliniske hovedproblemet med benmargskreft, eller myelomatose, er at sykdommen bryter ned skjelettet. Derfor er det mange som kan oppleve brudd og generell benskjørhet. Man kan også få nyresvikt og lav blodprosent som følge av denne krefttypen, og disse tre tingene er nok de vanligste problemene for pasientene, sier Fredrik Schjesvold som leder Oslo myelomatosesenter på Rikshospitalet.

I Norge er det cirka 400 nye tilfeller i året, og i forhold til folketallet har vi den høyeste forekomsten av denne sykdommen i hele Europa. Innen hematologien (læren om blodet og dets sykdommer) er dette den sykdommen som er mest utbredt.

Tradisjonell behandling

- Behandlingsforløpet har gjerne vært å gi cellegiftkurer som varte fra et halvt år og lenger. En stund etter at pasientene har sluttet med medikamenter har de nesten uten unntak opplevd å få tilbakefall, noe som fører til at de blir satt på en ny kur. Derfor har gjerne livet med myelomatose vært en slags runddans med behandling, tilbakefall, ny behandling og nytt tilbakefall igjen. For hvert tilbakefall blir sykdommen vanskeligere å behandle, og til slutt lar den seg ikke behandle i det hele tatt, forklarer Schjesvold.

Det er ikke uvanlig at pasienter både har fire, fem eller seks ulike kurer mens de lever med sykdommen, og det gis gjerne ulike kombinasjoner av medikamenter som skal virke inn på kreftcellene. 

- Hvis pasientene er unge når de får sykdommen, og kan gis all den behandlingen som er tilgjengelig for dem, vil de ofte kunne leve åtte til ti år med sykdommen, dog med store variasjoner. Hva slags behandling pasientene får, avhenger blant annet av alder. Stamcelletransplantasjon kan vi for eksempel bruke på de unge pasientene, men ikke på de eldre.

Nye behandlingsprinsipper og medikamenter

I dag går det i retning av at behandlingen ikke lenger gis som kurer i en bestemt periode, men at det heller gis en kontinuerlig vedlikeholdsbehandling. 

- Med denne behandlingsformen holder vi sykdommen i sjakk så lenge det er mulig, men det forutsetter at vi finner medikamenter som pasientene tåler godt. I vår kom det en studie som viste betydelig overlevelsesgevinst hvis vi bruker en slik tilnærming ved debut av sykdommen.

Hematologene er glade for at det stadig utvikles nye medikamenter som har god effekt på sykdommen:

- Det har blitt godkjent flere nye medikamenter og enda flere er på vei til å bli godkjent, så det kommer nye ting hele tiden og det er bra. Men dessverre er det slik at vi ikke kan bruke alt som finnes av tilgjengelige medikamenter selv om de er godkjente. Et eksempel er et medikament som kom i januar. Vi vet at det virker godt og jeg kjenner til pasienter som har fått tilgang til dette, og som ikke hadde vært i live i dag hvis de ikke hadde fått dette medikamentet. Avgjørelsen for om vi får bruke dette medikamentet eller ikke, blir ikke tatt før tidligst i desember, så da har vi ventet i nesten ett år på denne avgjørelsen, og det virker unødvendig lenge, sier Schjesvold til slutt.