Pål Eriksen, 57, fikk diagnosen akutt myologen leukemi i 2006. Han gjennomgikk en intensiv cellegiftbehandling, og det var tøft, men det skulle bli tøffere.

- Jeg fikk tilbakefall i januar 2008. Da var det ny cellegiftbehandling, og da ble jeg så dårlig at jeg havna på intensiven. Denne gangen måtte jeg i tillegg få en benmargstransplantasjon. Jeg ble transplantert i juli.

Han er nå erklært kreftfri, men han føler seg langt fra frisk.

- Jeg er et sted midt imellom frisk og syk. Første året etter transplantasjonen er man helt utslitt, man har problemer med å spise og med å gå, man er helt ferdig. Det tar to år før kroppen begynner å svette igjen. Så blir det gradvis bedre, men man kommer aldri tilbake til det nivået man håper på.

En ustabil livssituasjon

Cellegift, antibiotika og immundempende medisiner er sterke stoffer, det tar kanskje kreften, men det setter også sterke spor i en levende organisme.

- Jeg har nedsatt nyrefunksjon, men det mest plagsomme er at jeg har så lite energi. Det er så ustabilt, jeg vet aldri hvordan dagen blir når jeg står opp om morgenen. Jeg prøver å være offensiv ved å trene og spise sunt, men jeg kommer aldri tilbake til det nivået jeg ønsker.

Pål Eriksen er opptatt av synliggjøringen av ettervirkningene etter kreft. Han ser viktigheten av å sette ord på det, selv har han brukt mange år på å klare nettopp det.

- Det er flere og flere som overlever kreft, og dermed flere og flere som vil slite med ettervirkninger. Det sitter en gruppe kronikere som ikke helt forstår hva som rammet dem, jeg skulle ønske det fantes en avdeling på sykehuset for sånne som oss. Dette er min situasjon resten av livet, men jeg er ikke bitter. Det er mange som har det mye verre enn meg, men jeg skulle gjerne vært foruten, det er klart.