Alf Helge Storevik. Foto: Privat

 Alf Helge Storevik (61) måtte amputere stortåa på høyre fot i januar, men såret vil ikke gro. I verste fall må han amputere hele foten, men han er optimistisk, takket være poliklinikken på Stord.

- Jeg er så fornøyd med den klinikken. Det går seint med å få dette såret til å gro, og klinikken er den beste muligheten jeg har for å unngå å måtte amputere hele foten. Alle som jobber der er eksperter, både leger og sykepleiere er godt utdannet innen behandling av sår. Jeg går dit to ganger i uken, hver tirsdag og fredag, og foreløpig er det for å få renset såret, og skiftet bandasjer.

Han har vært gjennom en såkalt trombocyttkonsentrat- behandling, hvor legene bruker hans egne blodplater for å lage en slags fyllmasse.

- Det tar ut blod og bruker mine egne blodplater til å lage en masse som de injiserer tilbake inn i foten. Det blir som et byggskum, sa legen, det fyller ut og danner nytt, friskt vev som hjelper såret med å gro. Nå var det ikke vellykket denne gangen, det er vissnok ganske vanlig at denne behandlingen mislykkes første gang man gjør det, men vi skal gjøre det en gang til, og vi satser på at det lykkes da.

Tålmodighet og ro

Han må utvise en stor porsjon tålmodighet, legene kan ikke si med sikkerhet hvor lang tid dette vil ta.

- Det legen sa til meg i går var at vi skal få til dette, men at jeg må være tålmodig. Det finnes flere tog; det finnes mange mulige behandlinger. Vi kan prøve en vakuumbehandling av såret, det finnes også en mulighet for å bruke sånne larver som spiser dødt kjøtt.

- Det er ganske utrolig: de spiser det døde kjøttet, og når de kommer til friskt vev så stopper de. Det er en utfordring å få vekk dødt vev, og så få det friske vevet til å danne sårskorpe. Dette er et mye større problem hos diabetikere, fordi vi har årer som er dårlige, noe som fører til dårlig sirkulasjon i lemmene.

Han har så lite følelse i foten sin at amputasjonen av tåa ble gjort uten bedøvelse.

 - Det høres kanskje litt grotesk ut, men det gikk helt fint. Jeg kjente litt da de opererte meg, men føttene mine er ganske følelsesløse.

Er optimistisk

Storevik tilstår at det er kjedelig å være pasient, men investerer gjerne mange, stille timer hvis det er det som skal til for å redde foten.

- Jeg er lite mobil, jeg skal helst ikke gå noe særlig på foten. Det er viktig at jeg ikke belaster foten nå, jeg bør sitte eller ligge for at ikke for mye blodet skal strømme nedover og inn i området. Jeg har jo nesten ingen følelse i tærne fordi jeg er diabetiker, så jeg kjenner ikke min egen begrensning, kroppen gir meg ikke beskjed hvis jeg overbelaster den.

- Derfor må jeg nulle ut og ligge mye for å spare foten. Jeg får lest litt og sett en del på TV, det er ganske kjedelig i lengden, men det er verdt det hvis jeg sparer foten. De kan ikke si noe sikkert om hvor lang tid dette vil ta, men jeg regner med at det tar noen måneder. Sannsynligvis går det nok over sommeren før vi vet hvordan dette går, men jeg satser på at dette går helt fint.