Psoriasisartritt er en tilstand med revmatisk leddbetennelse, en form for leddgikt (artritt), som utvikles hos personer med hudsykdommen psoriasis. Psoriasisartritt utvikler seg oftest langsomt med hevelse, ømhet og nedsatt bevegelse i de leddene som er angrepet.

- I Norge har vi cirka 125 000 personer med psoriasis og vi regner med at inntil 30 prosent av disse vil kunne utvikle psoriasisartritt i løpet av livet. De fleste utvikler psoriasis i huden før de får psoriasisartritt, men vi har også en gruppe hvor begge deler starter omtrent samtidig og en siste gruppe der psoriasisartritt kommer før psoriasisen. Den siste gruppen kan det være ekstra vanskelig å få gitt en riktig diagnose, sier Kåre Steinar Tveit, seksjonsoverlege ved hudavdelingen på Haukeland universitetssykehus.

En udiagnostisert gruppe

Siden de aller fleste får psoriasis først, går disse pasientene enten til en hudlege eller til fastlege.

- Det er en utfordring at hudlegene og fastlegene ofte ikke har nok kompetanse om de «vondtene» som denne pasientgruppen opplever. En tysk undersøkelse viste at 20 prosent av de som hadde psoriasis også hadde en udiagnostisert psoriasisartritt. Disse pasientene ble først fanget opp da man begynte å studere pasientene i denne studien. Det er nok mange i Norge også som har vondt, men som ikke har fått stilt riktig diagnose. Det er et problem, for da får ikke disse pasientene de rettighetene de har krav på - hverken fra NAV eller Helfo. De får heller ikke den behandlingen som de skulle hatt, sier Tveit.

Revmatolog Karen Minde Fagerli, lege i spesialisering ved Diakonhjemmet tilføyer:

- Vi ser at mange av psoriasisartrittpasientene våre har en psoriasis som er veldig mild og enkelte av disse har aldri vært hos noen hudlege, men er blitt henvist fra fastlegen. I noen av disse tilfellene er det faktisk vi som finner ut at de har psoriasis, mens pasientene ikke har vært klar over det selv, forteller hun.

Samarbeid er viktig

- Det er viktig å identifisere pasienter med psoriasisartitt. Mange hudleger er flinke til å henvise pasienter til oss, men noen kunne kanskje hatt enda bedre rutiner, slik at de stilte de riktige spørsmålene. Men dette går begge veier, for det hender nok at revmatologene er for dårlige til å stille de riktige spørsmålene når det kommer til huden også, forklarer Minde Fagerli. Hun får støtte fra hudlegen:

- I en ideell verden burde både fastlegen og hudlegen hatt litt bedre kompetanse på ledd og stilt flere spørsmål om leddplager, mens revmatologene burde kunnet og spurt enda litt mer om hud, sier Tveit.

Organisatoriske forskjeller

Et annet forhold som trekkes frem både av seksjonsoverlegen på Haukeland og av revmatologen på Diakonhjemmet er at det er litt ulik praksis for henvisninger forskjellige steder i landet.

- På Haukeland er vi ganske heldige som har revmatologer og hudleger under samme tak. Da blir det mye enklere å henvise pasientene, forteller han.

- Dessverre er det de færreste revmatologiske avdelinger som har en hudlege så lett tilgjengelig som på Haukeland. Det gjør at barrierene mellom profesjonene blir litt større. Det vil nok alltid være behov for forbedringer for hvordan vi ivaretar denne pasientgruppen, men selv om noen pasienter sannsynligvis faller utenfor, så tror jeg nok at de aller fleste blir godt ivaretatt, sier Minde Fagerli til slutt.


 


Hilde Mellum   Foto: Kristine Askvik

Jeg har blitt godt ivaretatt

Hilde Mellum (44) fikk psoriasis da hun var tolv år gammel, og som nittenåring fikk hun det første symptomet på psoriasisartritt.

- Jeg fikk vondt i en tå, og hadde ingen kunnskap om sammenhengen  mellom psoriasis og leddgikt. Derfor oppsøkte jeg fastlegen, forteller hun.

Sykdommen utviklet seg ganske raskt, og i løpet av et års tid hadde hun også plager med knærne og –bekkenet. Da ble hun henvist til revmatolog av fastlegen.

Senere har Mellum også fått problemer med albuene, fingre og håndledd. Nå arbeider hun i redusert stilling som helsesekretær, siden hun ble 50 prosent ufør i 1999.

- Jeg syns at jeg blir fulgt godt opp både av revmatologen og på hudavdelingen, og har merket meg at de har blitt flinkere til å spørre om hvordan det står til med leddene min når jeg er på hudavdelingen nå enn det de var tidligere. Revmatologen har spurt mye om huden helt siden jeg startet med behandlingen, men så er han også utdannet både revmatolog og hudlege, forteller Hilde.

- Totalt sett har jeg blitt godt ivaretatt, og når jeg har fått riktig tablettbehandling har artritten holdt seg stabil. Den har det dessuten vært lettere å behandle enn huden, sier hun.

- Men jeg har ikke inntrykk at det har vært, eller er, noe særlig kontakt mellom hudlege og revmatolog. Samarbeidet dem i mellom burde kanskje vært bedre.