Symptomer på sykdommen kan være morgenstivhet i ledd, generelle smerter og stivhet ved bevegelse, varmeøkning, hevelse og trykkømhet over ledd, muskler og senefester. Det er også vanlig å føle seg utmattet og trett.

PSA er den nest hyppigste leddgiktsykdommen i befolkningen etter revmatoid artritt.

Hvem får PSA og hvorfor?

Ifølge Goll vet vi dessverre alt for lite om hvem som får PSA og hvorfor.

– Vi tror årsakene er sammensatte, og bunner i både arv og miljøfaktorer. Vi vet at kroppens immunsystem blir feilregulert og lager unormal og skadelig betennelse i hud og ledd, men vi trenger mye mer forskning for å skjønne  hvorfor.

Sykdommen kan ramme i alle aldre, men det er sjelden at barn får psoriasisartritt. Menn og kvinner rammes i like høy grad.

Hva er sammenhengen mellom psoriasis og psoriasis artritt?

– Vi anslår at 10-20 prosent av mennesker med hudpsoriasis også har PSA. Imidlertid er tallene usikre, fordi undersøkelsene som har sett på dette har vært litt ulikt lagt opp, sier Goll, og forteller videre:

– For å få diagnosen PSA må man som regel også ha hud- eller neglpsoriasis. Enkelte utvikler et typisk sykdomsbilde på PSA uten selv å ha hudsykdommen, men får diagnosen på grunnlag av kliniske funn – sykdomsbildet – og familiehistorie med nære slektninger som har hudpsoriasis. Vi anslår at fem til ti prosent av de med PSA faller i denne siste gruppen.

Hvordan behandles PSA?

PSA kan variere veldig i alvorlighetsgrad, men skal som regel behandles av spesialist i revmatologi. Det er viktig å ha oppfølging av revmatolog som kan stille diagnosen og finne best mulig behandling tilpasset sykdomsbildet hos den enkelte.

Goll kan fortelle at det er stadig større fokus på egentrening og verdien av fysisk aktivitet for å opprettholde god funksjon for PSA-pasienter, i tillegg til medisinering:

– Vi har heldigvis fått stadig flere og bedre medisiner mot PSA, men medisinene vi bruker har alltid både fordeler og ulemper.

Hvordan er det å leve med PSA?

– Det kan gi redusert livsutfoldelse på mange plan, og kan hos noen være til hinder for jobb og familieliv. Heldigvis har behandlingsmuligheter og oppfølging blitt stadig bedre over de siste 10-15 årene.

– Det som går igjen i samtaler med pasientene er ønsket om å delta for fullt i eget liv, sier Goll.