Av Anja Flote

Jeg heter Anja Flote, er 36 år gammel og har hatt MS i elleve år. Bruker ikke noe medisiner for dette per dags dato. Jeg har et barn på syv år. Utdannet sykepleier med master i psykisk helse. Jeg jobber 100 prosent i Høgskolen i Innlandet som seniorkonsulent innenfor praksis. Elsker å stå slalåm og gå på ski, og gjør det så ofte jeg kan.

Høsten 2013 begynte jeg å jobbe med masteroppgaven min i psykisk helsearbeid, «Å leve med Multippel Sklerose». Jeg har MS, og har lenge hatt lyst til å fokusere på psykisk helse da dette er et tema nevrologene ikke virker særlig opptatt av.

I januar 2006 fikk jeg mitt første MS attakk. Det var skummelt og jeg valgte i lengre tid ikke å forholde meg til sykdommen. Jeg følte lenge at jeg måtte være den eneste i verden som hadde det slik. Det jeg var veldig nysgjerrig på i forbindelse med masteroppgaven, var hvordan andre med MS opplevde å få diagnosen.

Vinteren 2014 begynte intervjuene. Elleve personer i alderen 22-49 år ble intervjuet. Alle informantene hadde i mindre eller større grad hatt en form for psykisk reaksjon i forbindelse med diagnosen, og de fleste opplevde at diagnosen hadde påvirket deres sosiale liv.  

To gjennomgangstemaer kom frem i intervjuene. Det første var «prosessen for å tilpasse seg en ny hverdag». Hvordan opplevde informantene å få sykdommen, og hvilke reaksjoner og følelser kom fram?

Her er noen sitater:

 «Jeg tok det ganske tungt. Så for meg skrekkscenariene med én gang...»

 «Jeg regner med at det sikkert var en sånn fase det der med å akseptere MS… det tar lang tid» 

«Om jeg blir spurt av en lege eller lignende, sier jeg jo at jeg har det fint, det er ikke sikkert jeg har det». 

«Det var ikke fokus på hva jeg ikke kunne gjøre, men fokus på at dette kan gå bra».

«…Informasjon, det er kjempeviktig».

Det andre temaet var hvordan personer med MS opplevde dagliglivet.

 «…jeg holdt det litt mer skjult, særlig overfor arbeidsgiver. Jeg fryktet at jeg skulle bli omplassert, for han kan jo ikke gjøre noe, han er jo syk.» 

«Jeg definerer meg selv som en del av B-laget, jeg kan jo nesten ikke gå. Når jeg er på sjekker’n, det er ikke noe sjekketriks, føler jeg, å ha MS.» 

«Jeg føler at MS byr på hindringer, men hindringene er mentale.» 

«…Venninnen min hadde et bilde av MS om at nå kunne ikke vi gjøre det samme som før.»

I oppgaven kommer det frem at de som hadde et trygt og godt nettverk og brukte problemfokuserte mestringsstrategier, virket å være bedre tilpasset sykdommen. Frykten for ikke å strekke til trenger ikke være av stor betydning om man lærer å akseptere seg selv slik man er. Dette virket ofte å være lettere for de som hadde hatt diagnosen en stund.

Ta psykisk helse på alvor

En oppfordring på bakgrunn av oppgaven, må være å snakke om sykdommen, enten man har MS selv eller er pårørende. Da kan man lettere takle den angsten og det sjokket man opplever. Hvilken oppfølging man får kan være avgjørende for hvordan man opplever sin psykiske helse. Så dette er også en oppfordring til helsepersonell som jobber med MS, om å ta psykisk helse på alvor. Dette gjelder spesielt på diagnosetidspunktet og tidlig i forløpet. Om noen ønsker å lese hele masteroppgaven, kan jeg sende den som e-post. Ta kontakt med meg på anja.flote@hotmail.com.