Linn Kathrine Skaret Johnsen, Status: Gift med Frode Johnsen og har 2 barn, Sondre (8) og Christina (6). Bok: Forfatteren bak boka ”Takk, det går bra”. Utmerkelse: Første i Norge til å motta MS-prisen Foto: Frode Johnsen

I ettertid så Linn Kathrine Skaret-Johnsen at det var mange symptomer på at hun var i ferd med å utvikle multippel sklerose (MS), uten at hun forsto hva det var som skjedde med kroppen. De første tegnene på at noe var galt, kom på gymnaset.

– Jeg trente mye, og merket plutselig at det var vanskelig å få med seg beina. Da jeg ikke klarte å løfte beina i en aerobic-time, trodde jeg at jeg ikke hadde trent nok. Så da begynte jeg å trene mer, og jeg trente så mye at jeg fikk senebetennelse i beina. Jeg var med på en triatlon siste året på gymnaset, og da løp jeg med senebetennelse. Det var forferdelig vondt. Det var også siste gangen jeg løp.

Jenta fra Bjugn i Sør-Trøndelag opplevde etter hvert at symptomene hennes ble så mange og så ille at hun fikk problemer med å gjennomføre skolegangen. Hun strøk på en eksamen fordi hun ikke klarte å sitte hele eksamensdagen, noe som førte til en ny runde med selvbebreidelse.

– Jeg la alt på meg selv, jeg trodde jeg ikke ville nok, jeg trodde at jeg ikke var bra nok, forteller Linn.

Sa det ville gå over av seg selv

Året etter gymnaset valgte hun å jobbe, og da merket hun at det begynte å prikke i kroppen og at deler av kroppen dovnet bort.

– Jeg dro til en lege som sa det ville gå over. Og det gjorde det jo også en stund, men så kom det tilbake.  Sommeren 1997 dovnet flere steder på kroppen mer og mer bort, og hånden min ble til slutt lam. I tillegg fikk jeg sterke smerter. Jeg skjønte at det var noe galt, men jeg forsto ikke hvor alvorlig det var. Jeg forsøkte bare å fortrenge det og fortsette som vanlig.

– Sykdommen utviklet seg fort, det raste i nedoverbakke fra dag én.

Så dro hun på ferie til søsteren sin i Sandefjord. Og det var søsteren som til slutt tok affære.

– Der nede ble smertene så sterke at søsteren min tok meg med til legevakten midt på natten. Legen der tok noen nevrologiske undersøkelser og ble veldig alvorlig. Da ble jeg redd.

Hun ble sendt videre til nye nevrologiske undersøkelser i Trondheim, og i september 1997 fikk hun diagnosen MS.

– Det var et sjokk, jeg klarte ikke å forstå det, det berørte meg for sterkt. Og det er veldig typisk akkurat det der, at det er vanskelig å ta det innover seg når man får en sånn diagnose.

Fikk medisiner som hjalp

Linn, som i dag er 37 år gammel, har et godt liv takket være at hun etter hvert fikk medisiner som hjalp. Men det var noen tunge år før hun kom dit.

– Sykdommen utviklet seg fort, det raste i nedoverbakke fra dag én. Allerede i 1998 satt jeg i rullestol. Sykdommen er veldig skremmende, og jeg hadde det meste av det man kunne ha av symptomer. Dessuten virket ikke bremsemedisinene på meg i det hele tatt, og det var veldig tøft.

Det snudde da hun begynte med cellegift i år 2000.

– Jeg må fordele kreftene gjennom dagene mine.

– Jeg gikk på cellegift i tre år. Det tok lang tid før den begynte å virke, men når den først tok, så snudde det sykdommen. Nå har den roet seg ned. Jeg har kommet meg opp av rullestolen og jeg greier meg bra, selv om jeg fortsatt går på sterke medisiner.

I dag bor Linn sammen med mann og to barn i et stort hus med nydelig utsikt over fjorden. Og Linn har et bra liv, bare hun tar hensyn til seg selv.

– Jeg må fordele kreftene gjennom dagene mine. Jeg er jo hjemme, så på ettermiddagene kommer det mange venner av barna mine, både fra skole og barnehage, på besøk til oss. Jeg bruker dagen til å lade opp til å være sammen med dem gjennom ettermiddagen. Jeg er veldig glad for at jeg har muligheten til det, avslutter Linn Kathrine Skaret-Johnsen.