Hun er nettopp kommet tilbake til Norge fra et seks ukers opphold på Gran Canaria, og hun gleder seg til å reise tilbake til varmen.

- Jeg blir mye bedre der nede. Det er helt passe varmt, med en sånn fin, tørr varme, og så er det dessuten så mye lettere å bevege seg utendørs. Her hjemme er jeg så redd for å falle på isen, et stygt fall ville kunne gjøre meg mye dårligere.

Dramatiske episoder

Hun var 46 år gammel, og i god fysisk form. Hun løp en mil hver dag sammen med to hunder, og hun gikk med letthet mange mil på ski. Det skulle endre seg.

- Jeg løp oppover Mærradalen i Oslo, og da jeg var kommet halvveis lurte jeg plutselig på om jeg allerede hadde løpt turen. Jeg visste ikke hvor jeg var, eller hvilken årstid det var, jeg gikk ut og inn av bevissthet i en time, og fikk en voldsom hodepine.

Hun ble lagt inn på sykehus, men dro hjem igjen, uten noen konklusjon. Så, noen uker senere, er hun ute på samme løpetur.

- Plutselig lå jeg bare der, bevisstløs. Etterpå fikk jeg vite at den ene hunden min hadde løpt rundt, helt forvirret, da han traff to sykepleiere lenger borte på stien. Han hadde vært veldig insisterende, så sykepleierne ble med ham, fant meg, og fikk ringt etter ambulanse.

- Jeg har fått en mye større respekt for livet; det er så skjørt.

Sykehuset konstaterte epilepsi denne gangen, eller som en av legene sa: ´Det er i hvert fall epilepsi.’ De tre ordene ’i hvert fall’ ble hengende igjen i Ingers bevissthet. Noen uker senere fikk hun en synsnervebetennelse, og etter enda mer testing ble det konstatert at hun hadde MS.

Gode medisiner

Hun gikk ikke i kjelleren av beskjeden, men det første hun tenkte var at hun ikke ville at sykdommen skulle synes.

- Jeg hadde ikke lyst til å se syk ut, det var egentlig det eneste jeg tenkte da.

Herfra utviklet sykdommen seg fort, hun ble mye svakere.

- Jeg fikk injeksjoner jeg skulle sette hver dag, og som jeg fortsatt setter; de forhindrer anfall. I et par år gikk jeg også på en svak cellegiftkur, og den var tøff.

Hun har forstsatt et godt og rikt liv, og hun har beholdt humøret.

- Jeg er blid, jeg ler mye, jeg ser positivt på ting. Det er sånn jeg er i utgangspunktet, jeg går ikke rundt og grubler over hva som vil komme til å skje med meg. For meg så er det et enkelt valg, dette med å holde humøret oppe; alternativet er så veldig mye verre. Tidligere var dette en mye mer alvorlig diagnose å få, i dag har vi så mange bra medisiner som gjør at jeg fungerer helt fint i hverdagen.

Mer respekt for livet

Hun kan ikke lenger gå på ski eller løpe, og noe av det verste er at hun ikke lenger kan ha hund.

- Det er et kjempestort tap at jeg ikke lenger har krefter til å gå lange turer med en hund. Det savner jeg veldig. Men det er gode ting også; da vi solgte hytta på fjellet så tenkte mannen min og jeg at vi jo også var veldig glade i sydligere strøk, så nå tilbringer vi store deler av vinterhalvåret i sol og varme. Jeg har fått en mye større respekt for livet; det er så skjørt. Før brukte jeg mye krefter på å passe på andre, nå tar jeg mye bedre vare på meg selv. Jeg har skjønt at det er noe av det viktigste jeg kan gjøre, avslutter Stenstrøm.