Etter ti år, er omlag halvparten blitt uføre, et begrep politikere og næringslivstopper ynder å bruke om alle oss ”slaskene” som bare kan freeloade oss gjennom livet på andre sliteres regning. Et virus, et snyltedyr, en belastning for samfunnet som bare kan nyte og ha fri, mens velferdsstaten trues.

Sannheten er at det er få som virkelig vil bli uføre – særlig når det skyldes en sykdom man aldri blir kvitt men aller helst skulle vært foruten.

Å jobbe, ha kolleger, møte andre og være aktiv er noe av det viktigste i et menneskes liv, det å bety noe, være til nytte og få bruke sine evner der de trengs. Da føles det ekstra tungt å bli parkert på sidelinja på grunn av noe man ikke har valgt selv. I et gjennomsnittlig ansettelsesforhold er det lite rom for å ikke yte fullt, ha en dårlig dag eller kanskje ha behov for tilpasninger. Verden trenger likevel ikke å være et enten-eller, dersom arbeidsgiverne er villige til å se muligheter i stedet for begrensninger.

Etter sju år med diagnosen sto jeg selv – og står - under vurdering for uførhet. Å vurderes for uførhet føles som å vurderes til slakt. Da alt så som mørkest ut, fikk jeg likevel en mulighet til å jobbe, i mitt tempo, med det jeg kan best. Min beste venn hadde lenge tenkt tanken på å etablere bedrift, og så samtidig hvordan det slet på meg å gå hjemme uten mening, som om ikke å være syk skulle være nok.

Slik ble foto-og kommunikasjonsbyrået DigiKo født, og slik håper vi at flere tør å tenke. For selv om jeg trenger ekstra mye hvile, ikke tåler noe særlig stress og har flere sykedager enn en gjennomsnitts arbeidstaker, betyr det ikke at jeg ikke kan håndtere penn, papir og kamera som tidligere. Vi har begynt å gå stien, og håper flere tør å følge på.

Regjeringens gründerplan definerer sosialt entreprenørskap på følgende måte:

«Sosiale entreprenører forsøker å løse sosiale utfordringer og samfunnsproblemer på nye og innovative måter. Sosiale entreprenører benytter forretningsmetoder for å skape verdi og i noen tilfeller for å skalere deres sosiale innsats. I denne gruppen inngår både levebrødsforetak og gründere med vekstambisjoner.»

 

Jeg er fortsatt først og fremst journalist og fotograf, ikke først og fremst Liv Maren med MS. Derfor kan jeg jobbe når jeg kan, ikke fordi jeg må. Det er greit å tilpasse arbeidsdagen slik at jeg kan sove når jeg trenger det, eller ta en dag med hjemmekontor. Jeg legger selv opp dagene slik jeg mener det er mest fornuftig, og selv om jeg kanskje aldri kommer til å jobbe 100 prosent igjen, kan jeg likevel bety noe for noen. Ikke minst – jeg slipper å føle meg som en byrde for samfunnet, slik politikere og andre gjerne ynder å uttrykke det. Jeg gjør ikke mye – men jeg gjør litt, og det er da også noe. Den muligheten burde langt flere få.

 

Av Liv Maren Mæhre Vold