Mitt navn er Tanya Solland Johnsen, og sommeren for tre år siden fikk jeg diagnosen MS, bare to uker før jeg ble 16 år. Livet har i etterkant bydd på opp- og nedturer som var grunnet til jeg opprettet www.tanyaa.blogg.no.

Jeg var en veslevoksen unge og tenåring, og den tiden av livet hvor jeg skulle slippe meg selv løs, ungdomstiden, hoppet jeg bare over og ble voksen innvendig med en gang. Jeg har ikke opplevd å stjele sprit fra foreldrene mine i all hemmelighet for å dra på fest. Nei, bare det å gå på fest kan jeg telle på to hender.

Da jeg fikk MS ble hele livet mitt snudd opp ned. Jeg var en livsglad jente, sta, oste av selvtillit og visste hvor jeg skulle i livet. Å være redd for fremtiden kunne ikke falle meg inn da jeg aldri hadde hatt særlig problemer.

Det gikk bare ett blunk fra jeg var en skoleflink elev med en stor vennekrets, til å være ensom, alene og karakterene gikk fra topp til bunn. Jeg er snart 19 år, men dette tror jeg faktisk er noe av det vanskeligste jeg noen gang kommer til å gå gjennom – det å miste meg selv over natten.

Diagnosen skremte bort folk som stod meg nær, men aller mest meg selv. Jeg trodde ikke jeg hadde en fremtid lengre og ville bli ufør før jeg var ferdig på skolen. Bare en måned etter diagnosen begynte jeg på videregående hvor jeg fort begynte å drømme om å droppe ut.

Jeg begynte å tenke på MS som en positiv ting. At tingene den hadde med seg skapte en livserfaring ingen andre hadde, så jeg følte meg på en måte klokere.

I år er jeg russ og går på medier og kommunikasjon. Hva jeg skal gjøre videre vet jeg ikke. Det jeg vet er at jeg er utrolig glad jeg har holdt ut i snart tre år som deltidselev (mye takket være foreldrene mine som nektet meg å slutte), og at jeg har tenkt å ta opp fag neste år for å få studiekompetansen min. Ja, fremtiden min skremmer meg, men jeg er mye mer imøtekommende for den nå enn for tre år siden.

Ofte stiller jeg meg selv spørsmålet; hvordan klarte jeg fra å gi opp, til å få gleden i livet igjen? Å plutselig ikke være redd lengre, men heller kommet meg ut av boblen jeg levde i? Jeg vet bare at sommeren for to år siden sa jeg til meg selv at jeg ikke ville leve dette livet mer. Jeg ville ikke være ensom og generelt hate livet mitt og diagnosen. Jeg måtte gjøre noe med meg selv, og jeg gjorde det.

Jeg begynte å tenke på MS som en positiv ting. At tingene den hadde med seg skapte en livserfaring ingen andre hadde, så jeg følte meg på en måte klokere. Plutselig gjorde det meg ingenting omtrent at jeg ikke levde ut ungdomstiden min slik andre gjorde det, jeg var mye tryggere på livet enn dem – så det var vel jeg som vant i denne omgang?

Da jeg tok steget og begynte å blogge og dele historien min videre, var tiden da jeg begynte å akseptere sykdommen. Godta at den hadde jeg fått. Jeg begynte å dele tankene mine rundt den, erfaringene, hva som gjorde meg sint, men og det jeg så på som fordeler. Det som var viktig var at jeg aldri ville gi inntrykket at jeg klagde, for det var aldri intensjonen. Jeg ville bare videreformidle om å ha en diagnose, og sette ord på tankene mine.

For meg er nå diagnosen noe som er veldig viktig for meg. Jeg er ikke redd for å si at jeg har MS, og jeg synes heller ikke synd på meg. Det er dager hvor jeg er i dårlig humør og bare vil forbanne den delen av meg som ikke får til å åpne melkekartongen, men igjen er det så mange gode dager hvor jeg overrasker meg selv om hva jeg får til. Og det er de dagene jeg lever for.                 

Jeg er ikke MS, men MS er en del av meg, og kommer nok alltid til å være det.