Det tok fire år å stille diagnosen, det hele startet med litt prikking i fingrene.

- Jeg holdt på i verkstedet mitt, skulle sveise noe greier, og så begynte det å prikke i venstre hånd. Litt sånn som når foten sovner. Jeg hadde fått noen svakere, elektriske støt og trodde det hadde med det å gjøre. Så gikk jeg å la meg da kvelden kom, og da jeg våknet morgenen etter prikket det i hele armen. Det bare fortsatte å spre seg, tilslutt prikket halve kroppen. Det var veldig rart, det var virkelig nøyaktig halve kroppen, som om du hadde trukket en strek med en linjal.

Gjendem dro til legen, som først vurderte muligheten for hjerneblødning. Rådet var å ta det med ro i noen dager, for å se hvordan det hele utviklet seg. Det ble bare verre og verre.

- Den venstre armen falt helt ut, jeg mistet kontroll over muskulaturen og så forsvant dypleddsfølelsen; jeg visste ikke hvor armen min var.

- Jeg jobbet med MS- pasienter på Hjelpemiddelsentralen, og mange av dem kunne knapt bevege seg, så jeg ble veldig redd for at også jeg skulle havne der.

Det tok omtrent tre måneder med trening før styrken og følelsen kom tilbake. Så dukket det opp andre steder på kroppen, i en periode var han blind, og på et tidspunkt sluttet det ene benet å virke. Men Gjendem lot seg ikke stoppe av det.

- Jeg er en trassig person, jeg vil at ting skal virke, så jeg fortsatte å sykle de tre kilometerne til jobb. Det andre benet fungerte jo. Jeg sykemeldte meg ikke, jeg klarte jo å jobbe. Men jeg var veldig urolig.

Var et sjokk

En stund trodde legene at han hadde reagert på et flåttbitt, og så lurte de på kvikksølvforgiftning. Men tilslutt, fire år etter de første tegnene, fikk han diagnosen, og det slo ned som en bombe.

- Jeg jobbet med MS- pasienter på Hjelpemiddelsentralen, og mange av dem kunne knapt bevege seg, så jeg ble veldig redd for at også jeg skulle havne der. Det jeg lengtet aller mest etter i den perioden var å finne noen som var eldre enn meg med den samme diagnosen, et menneske som fungerte godt med sykdommen.

- Jeg trente den første hunden ved at jeg kjørte rullestolen mens hun løp ved siden av. Da lærte hun start og stopp og høyre og venstre. Så begynte jeg å stå mens jeg kjørte rullestolen.

Gjendem ble etter hvert dårlig til fots, og fikk en elektrisk rullestol. Men han syntes det ble klønete å bare bruke denne rullestolen til å forflytte seg med, så da begynte han like gjerne med hundekjøring.

- Jeg trente den første hunden ved at jeg kjørte rullestolen mens hun løp ved siden av. Da lærte hun start og stopp og høyre og venstre. Så begynte jeg å stå mens jeg kjørte rullestolen. Etter hvert klarte jeg å stå så lenge at jeg skaffet meg en tre hjuls- sparkesykkel, og i dag har jeg to hunder som trekker meg rundt i den sparkesykkelen. Det fungerer fint, hundene er veldig flinke til å oppføre seg i trafikken, og rundt folk.

Ville enda lenger

Men det holdt ikke for Gjendem. Han ville forflytte seg på større områder enn det hundespannet tillot. I og med at han bor ved kysten i Arendal slo det ham at en båt ville kunne gi ham enda større bevegelsesfrihet.

- Jeg hadde ikke noe særlig forhold til båt, men begynte å se meg rundt etter noe som kunne fungere. Først vurderte jeg en RIB, men falt tilslutt ned på en Pioneer Multi 3. Det er jo en minikopi av en landgangsbåt. Jeg kan legge ned hele fronten og trille i land med rullestolen, så nå kan jeg dra ut på øyene med bikkjene.

Han har et bra liv, men han kvier seg for å briljere fordi han klarer seg så godt.

- Denne sykdommen arter seg så forskjellig fra person til person. Det er mange andre som er mye sterkere angrepet enn meg, jeg tror ikke alle har mulighet til å trene så mye som jeg gjør. Men jeg tror jo at jeg har det mye bedre nettopp fordi jeg er så aktiv, og er så mye ute. Jeg har en sterk vilje. Som Jan Eggum sier i sangen Heksedans: ’- Stahet er hans styrke’. Det kan jeg kjenne meg igjen i.