Særlig for unge mennesker midt i en karriere med små barn, er det ikke å mestre dagligdagse gjøremål tøft. Enkelte nervemedisiner kan redusere ufrivillige bevegelser, men kan ha uheldige bivirkninger som depresjon, søvnighet og parkinsonisme.  

- Medikamentene virker på noen, men ikke på alle. I tilfeller der de fører til at pasienten mestrer daglige funksjoner som å spise eller stelle seg selv lengre, er dette verdifullt, sier lege Bjørn Sletvold på Grefsenlia.

Siden mange pasienter utvikler depresjon, kan antidepressiver være aktuell behandling. Dette brukes normalt i kortere perioder fordi virkningen avtar eller fordi sykdommen kan svinge mye over tid.

- I kritisk vanskelige perioder kan beroligende midler være helt nødvendig for å komme seg gjennom en vanskelig fase. Men vi prøver alltid først å hjelpe pasienten til å uttrykke seg og bli forstått, for ofte ligger det psykiske eller fysiske plager bak, sier Sletvold.  

Positivt å flytte på institusjon

Ettersom sykdommen i stor grad påvirker atferden i form av sinne og aggresjon, kommer man ofte i et negativt samspillsmønster med sine pårørende.

- Et tiltak for å bedre situasjonen både for pasienten og de nærmeste pårørende kan derfor være å flytte på institusjon, sier Sletvold.   

Ofte er det lettere å håndtere humørsvigninger og psykiske plager blant personell med erfaring og kompetanse om sykdommen - også fordi de ikke er fysisk tilstede rundt pasienten hele tiden, døgnet rundt. 

- Å bli møtt er det aller viktigste. At de rundt, enten det er pårørende eller helsepersonell, forstår at det er en annen person bak disse psykiatriliknende symptomene; at sinne og aggresjon er en del av sykdommen, men ikke personen, sier Sletvold.

Huntingtons sykdom (HS):

  • Huntingtons sykdom er en genetisk arvelig sykdom som innebærer svinn av hjerneceller.
  • Debutalder, symptomer, tegn og utvikling av sykdommen varierer betydelig.
  • Sykdommen opptrer typisk fra rundt 40-års alderen, men det finnes en ungdomsform, og debut forekommer også i 60 og 70 års alderen.
  • Tilstanden karakteriseres med personlighetsforandringer tidlig i forløpet.
  • Deretter opplever pasienten ofte bevegelsesforstyrrelser og etter hvert styringsvansker med ustø gange.
  • Uttalte svelgevansker og den økte motoriske aktiviteten kan medføre tiltakende ernæringssvikt og avmagring.

 Kilde: Norsk Helseinformatikk