Ekteparet ble tildelt Nobelprisen i medisin, for sin oppdagelse av celler som utgjør et posisjoneringssystem i hjernen, noe som vil ha betydning for blant annet Alzheimer-forskning.

I hvert TV-intervju, på hvert bilde etter at May-Britt og Edvard Moser ble internasjonale forsker-superstjerner, er det et uangripelig glimt i øyet, bredt smil og en uforklarlig inspirerende energi som treffer hvem enn som hviler øynene på dem. Det kan nok ikke forklares på noen annen måte enn deres genuine og altoppslukende kjærlighet til det de driver med; forskning.

Fostre forskning

Å oppmuntre og dyrke forskerspirer er det ikke tradisjon for i den norske skolen, slik man ser i utlandet. Det er lagt opp til at de dyrker seg selv helt frem til videregående hvor det blir litt mer konkret prat om de uendelige mulighetene de unge har i Norge.

Så hvordan kan Norge fostre flere forskere, som kan hevde seg på et internasjonalt nivå, i en sosialøkonomisk samfunnsutvikling, hvor suksess med lette løsninger ofte er mer ettertraktet enn suksess som opparbeides over lang tid, som den nesten 20 år lange Nobel-vinnende forskningen til Moser-paret, blant dagens unge.

Ingen eliteskoler

Ekteparet Moser finner ikke opp hjulet når de sier at det må satses på barn helt nede på barneskole nivå. Men deres tilnærming er forfriskende interessant;

– Vi må ikke ha spesielle skoler, men få spesielle folk inn i skolen som kan motivere barna. Det kan for eksempel være professorer fra universitetene. Barn trenger lærere som har stjerner i øynene selv, og som behandler dem med respekt, sier May-Britt Moser.

– Alle barn er født med stjerner i øynene, og de er nysgjerrige. Det er viktig at lærerne eller andre rundt barnet ikke dreper dette. Mye kan gå galt. Barn kan bli ertet, selv av lærerne. Det er så viktig å la barn blomstre og bli drevet av nysgjerrighet.

- Og de fleste kan huske en eller flere opplevelser fra da de var barn eller ungdommer som gjorde at de syntes at akkurat det faget var fantastisk spennende. Slike opplevelser kan forme valgene man gjør i framtiden, legger hun til.

Differensiering i skolen

Ekteparet har ikke tro på eliteskoler, men understreker viktigheten av differensiering i norsk skole.

– Da jeg var barn og gikk på skolen var det ingen differensiering. Jeg gikk på gode skoler, men jeg måtte gjøre det samme som alle andre, og jeg savnet differensiering i klassen, forteller Edvard og fortsetter:

- Jeg hadde min egen motivasjon, så det gikk greit, men det kunne ha vært kjedelig fordi jeg var foran de andre i mange av fagene. Jeg mener at hvis man skal dyrke talentene, må det være differensiering. Heldigvis er det litt mer aksept for det nå. Den norske skolen må sette av nok ressurser slik at lærerne kan jobbe med barna på ulike nivå, mener Edvard.

Rektor Gunnar Bovim ved NTNU legger til at det er viktig å tillate ambisjoner.

– Det må være lov å ha ambisjoner. Det er lov i sport, men det har vært litt unorsk å ha intellektuelle ambisjoner. Vi må la de intellektuelle ambisjonene komme frem, avslutter Bovim.