Dette ble oppdaget av en observant lege som fikk meg videresendt på en EEG-utredning. Der ble det bekreftet at jeg både hadde epilepsi og snev av cerebral parese i venstre side. Tiden gikk med foreldre som ikke visste hvordan de skulle takle dette og en storebror som er fem år eldre, som heldigvis var helt frisk. Kanskje jeg er grunnen til at vi bare er to.

Selv med mine utfordringer, fikk jeg heldigvis ingen spesialbehandling av den grunn. Man hører om mange som «syr puter» under armene til sine barn, men ikke mine foreldre. Jeg startet tidlig med aktivitet. Som de fleste andre lærte jeg å sykle. Jeg brukte riktignok litt lenger tid for jeg har en ekstremt dårlig balanse. Dette viste seg spesielt når vinteren kom og alle skulle gå på ski, for ski er jo gøy - nei, det er ikke det. Absolutt ikke. Hver gang jeg fikk de plankene under beina visste jeg at; «innen jeg kommer hjem igjen, har jeg hvertfall gått på trynet en gang». Derfor var det mer givende å drive med noe jeg mestret, for det er essensielt.

Det mentale har jeg jobbet mye med, for som nevnt fikk jeg drive med alt jeg ønsket innenfor fysisk aktivitet.

Når du driver med fysisk aktivitet, må du først finne motivasjonen, mestre det, først da har du det gøy. Så i en alder av 42 år liker jeg best å ake med barna mine. For ski er noe jeg ikke mestrer og da er det ikke gøy. Ikke misforstå, motivasjonen til å lære er der, men det er begrenset hvor ofte det er gøy å gå på trynet. Mestring er noe jeg skal skrive om senere.

Som barn drev jeg heller med fotball, var ikke spesielt god, men mestret selve sporten og da var det jo gøy. Jeg ble også godt ivaretatt av både trenere og lagkompiser, noe som gjør noe med motivasjonen selvfølgelig. Dessverre var dette en periode i livet hvor epilepsien ble verre, men ikke på grunn av fotballen, men mye skjer i en liten kropp og medisiner måtte endres.

Noen år etterpå startet jeg med bueskyting, ble en relativ habil skytter, men slet veldig med temperament som liten. Så mentalt ble jeg ikke sterk nok, men kan se tilbake på en tredje- og fjerdeplass i NM.

Det mentale har jeg jobbet mye med, for som nevnt fikk jeg drive med alt jeg ønsket innenfor fysisk aktivitet. Dette vil jeg takke mine foreldre for. I voksen alder gjør jeg mye allsidig, trappetrening, triatlon, sykling og styrketrening. Selv om jeg har blitt reddet fra drukningsulykker som ungdom, er mestringsfølelsen stor når jeg kommer opp av vannet i en triatlonkonkurranse, mest sannsynlig kommer jeg sist opp av vannet, men jeg har mine forutsetninger og du har dine.

I neste blogginnlegg skal jeg komme tilbake med mer detaljer rundt fysisk aktivitet i voksen alder. Fysisk aktivitet har vært avgjørende i forhold til min helse og epilepsidiagnosen. Inntil da kan jeg følges på instagram: @kennethreiss og facebook: Aktiv for epilepsi

En gladhilsen fra Kenneth Reiss, @kennethreiss