PROFIL

  • Jeg heter Kari M. Odnes og er en jente på 30 år fra Vågå i Gudbrandsdalen.
  • Jeg er gift og har to barn på 3 og 5 år.
  • Jeg er en aktiv jente som liker meg ekstra godt ute i fjellet, særlig med et kamera i hånden.
  • Da jeg var 16 år fikk jeg diagnosen epilepsi, noe som har medført en del tøffe utfordringer i hverdagen.

Lite visste jeg at det fantes så mange typer antiepileptika. Og lite visste jeg at det kanskje ikke en gang hjalp med medisinsk behandling. Å først og fremst prøve og finne en riktig medisin mot epilepsianfall er en krevende prosess, som ikke er gjort på 1-2-3. Dette er noe som tar tid. Først må du trappe opp til en dose legen mener er riktig. Samtidig må du jevnlig ta blodprøver for å kontrollere at dette går bra.

Flere ting må tas hensyn til. Målet er hele tiden og finne et antiepileptika som fører til god anfallskontroll og lite eller ingen bivirkninger. Den første typen jeg prøvde hadde ingen effekt. Mine nattlige krampeanfall kom like ofte.  Så da var det bare en ting å gjøre; Trappe ned og slutte, og trappe opp på en ny medisin.

Neste i rekken hjalp godt, men jeg måtte slite med ekstrem trøtthet. Og vekten økte. Bivirkninger jeg følte passet dårlig inn for en 17 år gammel jente som bodde på hybel, gikk på videregående, og jobbet i helgene. Jeg tryglet om å få prøve et annet slag, og fikk ønsket mitt oppfylt. Litt under tvil, vel og merke.

På`n igjen med nedtrapping, ny lege og opptrapping på ny medisin for tredje gang. Og ny bivirkning. Denne gangen ble matlysten borte. Så nå forsvant kiloene jeg la på meg av det forrige medisinet. Og litt til. På en uke kunne jeg telle på en hånd hva jeg hadde spist. Og da var det ikke snakk om måltid, men type eple, bolle og lignende.

- Anfallene forsvant ikke. Jeg var nå 20 år og hadde fortsatt ikke førerkort.

Litt motvillig tok jeg kontakt med legen, da jeg skjønte at dette ikke var helt bra i lengden. Jeg kom til nok en ny lege, som var helt enig med meg. Denne medisinen skulle helst ikke gis til yngre jenter da det kunne føre til spiseforstyrrelser, sa han.  Og jeg startet opp på nok en runddans med ny medisin. Resultat: Lite effekt. Anfallene forsvant ikke. Jeg var nå 20 år og hadde fortsatt ikke førerkort.

Legene begynte og klø seg i hodet, og konkluderte med at jeg hadde en vanskelig epilepsi. Etter en utredning da jeg var 22 år, fant de ut at jeg ikke kunne opereres. Og da er det stort sett ikke andre alternativ enn å medisinere. Det var det hvertfall ikke på det tidspunktet. Og siden jeg hadde prøvd alt av aktuelle medisiner for min sykdomssituasjon, måtte det igjen også vurderes de som allerede var utprøvd. Så hva med den som faktisk hadde gjort meg anfallsfri?

- Legene begynte og klø seg i hodet, og konkluderte med at jeg hadde en vanskelig epilepsi.

Spørsmålet fra legen utløste et tungt sukk fra meg. Tankene svirret. Er jeg klar for å gå omtrent konstant trøtt og legge på meg igjen? Egentlig ikke. Men er alternativet særlig bedre? Våkne opp utmattet i en blodpøl etter å ha spist på tunga mi rett som det er, aldri få førerkort og kanskje ikke få jobbe med det jeg aller helst vil? Svaret her kom egentlig av seg selv. Og jeg slapp å angre på det også. Et og et halvt år senere kunne jeg juble over å endelig kunne kjøre bil. Hus og drømmejobb hadde jeg. Og sist men ikke minst; Null anfall! Fortsatt trøtt og med noen kilo ekstra. Men shitt au!