Trine Engdal, Mor til Dag Erik. Foto: Solveig Espeland Ertresvaag

På morgenen den 19. april i år, la Trine Engdal ut denne meldingen på Facebook:

Til dere som har barn som er på Ungdomsklubben på onsdager. Og til dere ungdommer som er der.

Dag Erik blir veldig plaget på klubben. Det er faktisk mobbing. Det er ikke noe hyggelig for han og ikke for meg. Klubben er det eneste stedet han kan bli kjent med ungdommene i bygda og han har likt å være der. Jeg synes det er temmelig feigt å ta en som er så mye svakere enn seg selv, men noen har tydeligvis et behov for å tøffe seg litt. Og det er ikke bare en eller noen få. Det er ganske mange som gjør dette. Dyr i flokk, er dyr i flokk ... Og det skal stoppes uten at dag Erik må slutte å være på klubben. Så jeg hadde satt pris på om dere foreldre kan snakke litt med barna deres om det å være funksjonshemmet og annerledes.

Og dere ungdommene som ikke er med på dette, håper jeg kan passe litt på Dag Erik og gi beskjed til oss voksne når noe skjer og hva som skjer. Lurer dere på noe så spør meg. Jeg skjønner at det kan utløses av usikkerhet, men det er ingen unnskyldning for å plage noen. Heldigvis for mobberne, ser Dag Erik dårlig og klarer ikke se hvem dette er. Får jeg noen navn etterhvert vil jeg ta kontakt med de det gjelder. Og da blir det mobberne som må ha med seg støttekontakt på klubben, ikke Dag Erik!!!

Reaksjonene kom raskt. I løpet av kort tid fikk hun 62 «liker» og 36 svar på statusoppdateringen sin. Formuleringene i innlegget var nøye gjennomtenkt, og kom etter en periode der sønnen Dag Erik (16) hadde begynt å dra på klubben alene.

Utrygg på klubben

En stund gikk det bra, men et par kvelder la mamma merke til at sønnen kom hjem før klubben stengte. Som 16-åringer flest var han ikke særlig meddelsom. Sa bare at det ikke var så moro. Men en kveld kom han hjem og var ekstra opprørt.

– Jeg var redd det skulle eskalere og ville prøve å stoppe ertingen før det ble «greit» å plage Dag Erik.

– Han fortalte at noen hadde trukket bort stolen for ham, og at det hadde gjort vondt, forteller Trine Engdal.

Dag Erik sitter ved siden av og lytter. Han forteller at dette bare var en av flere episoder. At noen tok fra ham ting, at de snappet kontrollen til playstation og endret på innstillingene. Småting som opplevdes vanskelig. For han kunne ikke se hva som skjedde eller hvem som gjorde hva.

– Jeg ser jo dårlig, konstaterer han.

Han fortalte likevel ikke så mye mer om dette hjemme. Derfor tok det tid før Trine fikk vite at det handlet om mer enn uskyldig tulling, men gradvis forsto hun at det var i ferd med å utvikle seg en ukultur av småerting, og at sønnen hennes var et «lett offer».

– Sånt er utrolig vanskelig. Mye mobbing er jo gjerne såkalte «morsomme ting», som ikke er noe gøy for den det går ut over. Og det hender at Dag Erik ler med på noe av det som skjer, selv om han blir utrygg og redd inni seg, sier Trine.

Sønnen er utrustet med et godt selvbilde, men han begynte å bli engstelig for å dra på klubben. Mor var dessuten redd for at situasjonen skulle forverres, dersom hun ikke foretok seg noe.

– Jeg var redd det skulle eskalere og ville prøve å stoppe ertingen før det ble «greit» å plage Dag Erik. Hun nektet å akseptere at sønnen skulle være nødt til å slutte å gå på klubben.

Ringte rundt

Etter at Facebook-innlegget var publisert, startet telefonen å ringe. Trine fikk telefoner både fra lærere ved skolen og fra andre foreldre i bygda. Hun fikk høre om flere episoder og mottok tips om konkrete ungdommer som flere mente hadde deltatt i ertingen.

– Mange hadde nok sett mer enn jeg trodde, og barna deres hadde fortalt sine foreldre om ting barna hadde sett, forteller Trine.

På kvelden samme dag ringte hun foreldrene til de ungdommene som hadde hatt en aktiv rolle i ertingen av Dag Erik.

– Det var forferdelig ekkelt, men jeg bestemte meg å gjøre det. Jeg startet samtalene med å henvise til innlegget på Facebook. Deretter sa jeg: «Dag Erik ser dårlig, og fikk derfor ikke med seg hvem som gjorde hva mot ham på ungdomsklubben».

Ansikt til ansikt

Noen dager senere dro Trine til klubben og snakket om Dag Erik foran drøyt 60 ungdommer. Dag Erik var ikke med.

– Jeg vektla at hovedpoenget mitt ikke var å ta eller dømme noen, og jeg bare ønsket å få en slutt på det.

– Jeg ga uttrykk for hvordan jeg ville de skulle oppføre seg og hvordan de kunne hjelpe Dag Erik. Jeg forklarte dem at ungdomsklubben er den eneste arenaen hvor Dag Erik kan møte funksjonsfriske unge, siden han har gått i spesialklasse utenfor Hurdal. Jeg sa også til dem at heller ikke Dag Erik skal få gjøre som han vil – og oppfordret dem til å kontakte meg hvis noe var ugreit.

De to neste klubbkveldene ble hun med Dag Erik, for å vise at hun mente alvor – men også for at ungdommene kunne spørre henne hvis de lurte på noe.

– Jeg hilste dessuten spesielt på de guttene hvor jeg hadde snakket med foreldrene. Jeg ville vise dem at jeg ikke var sint på noen, og at jeg ønsket en «ny start», forteller Trine.

Vanskelig å ta igjen

– Når mutter’n er med er det jo ingen som tør å gjøre noe, da rømmer de med en gang. Men, hvem vil ha med seg mamma hele tiden, liksom?

– Mitt råd til andre er bare å forlate stedet.

16-åringen tror enkelte unge kan ha behov for å tøffe seg, og at han er et «lett offer».

– Jeg er jo ganske spedbygd, så det er vanskelig å ta igjen! Jeg mener, en av dem er en type på rundt 1,80 – han er svær, altså. Og jeg er bare 1,62! Det eneste jeg kunne gjøre mot ham er å smette mellom beina hans, sier Dag Erik og flirer litt.

Han synes det var helt greit at mamma dro til klubben og snakket med de andre ungdommene, for som han sier, «det funket jo».

Dag Erik har også funnet egne strategier.

– Mitt råd til andre er bare å forlate stedet. De prøver å terge, og da er det gøyere for dem som terger om man svarer tilbake, så det lar jeg være.

16-åringen setter også stor pris på å treffe andre unge med en eller annen funksjonsnedsettelse, blant annet har han flere ganger deltatt på treningssamlinger på Beitostølen. Da snakker de alltid mye om mobbing.

– Vi snakker mye om det, for de fleste har en eller flere opplevelser om det, sier han bestemt.

Dag Erik har trivdes enormt godt med å gå i en spesialklasse på ungdomsskolen. Det var trist å ta farvel på forsommeren, og nå er han veldig spent på hva høsten vil bringe, med start på en helt ny skole i en helt ny klasse. Imidlertid vet han godt én ting å ønske seg – som neppe noen kan være uenig i:

- Et helt mobbefritt sted i tre år. DET hadde vært noe!

Trine forteller at den vanligste responsen var at foreldrene tvilte på om dette kunne være tilfelle, men hun insisterte på at flere vitner hadde observert deres barn. Overfor foreldrene uttrykte hun forståelse for at det ikke kunne være så lett for dem heller – særlig siden barna deres ikke innrømmet noe som helst.

– Men jeg vektla at hovedpoenget mitt ikke var å ta eller dømme noen, og jeg bare ønsket å få en slutt på det, forteller Trine.

Verdt innsatsen

Situasjonen har endret seg til det bedre, og selv om Trine medgir at det kostet krefter å ta kampen opp slik hun gjorde, mener hun det var verdt innsatsen.

– Klart det. Fordi det funket. Dessuten tenker jeg jo at Dag Erik skal fortsette å bo her i bygda, og at det er viktig at folk kjenner til ham. Da trengs det gjerne informasjon, sier mamma Trine, som helt siden fødselen den 5. mai 1996 ble tvunget til å få et ekstra bevisst forhold til informasjon om sønnens helse og diagnose.

– Vi ble tvunget til å ta farvel med ham i sykehuskorridoren på Ringerike sykehus og jeg husker at de kom bærende med klærne hans.

Den gangen hadde både svangerskap og fødsel gått helt etter boken, og alt var i sin skjønneste orden både med mor og barn. Det meste var ren og skjær lykke en stakket stund, og den lille familien på tre fikk reise hjem fra sykehuset til vanlig tid. Den gangen ble imidlertid ikke oksygenopptaket til nyfødte målt, og Trine mener også at åpenbare varseltegn hos nyfødte Dag Erik burde blitt fanget opp. Ansiktet hans ble gradvis mer hovent og de bittesmå fingrene ble sakte fylt med vann. Den lille babyen sov ekstremt mye og hadde dårlig appetitt.

Likevel ble ikke Dag Eriks fatale hjerteproblem oppdaget før det var i seneste laget. Han var født med en hjertefeil, som i dag antagelig ville blitt oppdaget og operert like etter fødselen. Det skjedde ikke den gangen. I stedet ble den nyfødte babyen gradvis slappere, og på den åttende dagen sviktet guttens hjerte fullstendig. Ved dramatiske omstendigheter ble han kjørt først til lokalsykehuset og deretter til Rikshospitalet. Da var han livløs, og det tok flere timer fra hjertesvikten til han lå på operasjonsbordet.

– Vi ble tvunget til å ta farvel med ham i sykehuskorridoren på Ringerike sykehus og jeg husker at de kom bærende med klærne hans. Jeg kan fremdeles i dag mene at akkurat det var så utrolig unødvendig, forteller Trine.

Det er sterk kost å høre Trine fortelle og vise bilder av Dag Eriks hjertesvikt, gjenoppliving, operasjon og et langvarig sykehusopphold. Lenge svevde den lille gutten mellom liv og død, men etter hvert ble han betegnet som «mirakelgutten» på avdelingen på Rikshospitalet. Fra å ha vært klinisk død, overlevde han. Men allerede på sykehuset skjønte Trine at han hadde blitt skadet, og deretter kom så mye mer. Smerter, pustevansker, sondemating, epilepsi og hjerteproblemer. Det ble så mye, og allerede den gangen på sykehuset følte Trine at det var godt å få fortelle. Snakke. Informere. Dele.

Fra julebrev til Facebook

I starten skrev hun derfor detaljerte julebrev, men da Facebook kom, kastet hun seg raskt over muligheten til å skrive til mange på én gang.

– Jeg er ikke mer flink eller mer dyktig enn noen andre. Jeg bare tar det ansvaret jeg mener foreldre bør ta og det er å stå opp for ungene sine når ting blir vanskelig.

– Jeg har alltid likt å være åpen, og i starten var det viktig å få fortalt siste nytt om «mirakelgutten» vår. Vi trodde jo ikke han ville overleve. Da han gjorde det, var det så fint å kunne fortelle hvordan det gikk med ham. I tillegg er det slik at man som forelder til et funksjonshemmet barn har deltatt på diverse arrangement over hele landet. Da knytter man kontakter fra mange steder, og der er Facebook fantastisk til å holde kontakten med mange på en gang. Jeg har også familie og venner fra forskjellige steder i landet, som også kan holde seg oppdatert på Dag Erik og resten av familien, sier Trine.

Derfor er det etterhvert mange som har fått følge med i utviklingen av den lille babyen som alle trodde ville dø for seksten år siden, som nå er blitt til en ungdom som digger DDE, Metallica og ACDC, som spiller trommer og drømmer om å spille i band. Og ikke minst; som også den 25.april 2012 kunne lese følgende kommentar fra Trine: «Jeg er ikke mer flink eller mer dyktig enn noen andre. Jeg bare tar det ansvaret jeg mener foreldre bør ta og det er å stå opp for ungene sine når ting blir vanskelig. Dette er ikke moro og fallhøyden er stor, men jeg tok sjansen fordi Dag Erik trengte min hjelp til å få slutt på dette».