– Da jeg ble lagt inn på sykehuset med hjerneblødning møtte jeg en sykepleier som sa at vi en dag skulle spille hockey sammen. Det ga meg så utrolig mye motivasjon til å stå på og trene, forteller Mari Løfblad Johansen.

Hun var 38 år da hun fikk en hjerneblødning midt under en hockeyøkt.

– Plutselig mistet jeg følelsen i høyre hånd og klarte ikke å holde kølla, heldigvis skjønte de rundt meg hva som skjedde.

Opptreningen begynte umiddelbart. Mari hadde vært heldig og var bare lam i høyre hånd og på høyre side av ansiktet. Hun opplevde at treningen ga rask fremgang, og det ga henne motivasjon til å trene mer.

– Jeg trente og trente, gjorde tungeøvelser og leppeøvelser og tok med den lamme hånda hele tiden, selv før den klarte å gjøre noe. Jeg forstod hvor viktig treningen var, det var ikke noe alternativ å droppe det.

En aktiv hverdag

Mari var tilbake på jobb i 40 prosent stilling allerede to måneder etter hjerneblødningen, og nå et år senere lever hun et like aktivt liv som før.

- Jeg er ikke redd for å få høy puls, og jeg spiller innebandy en gang i uka og har også vært på hockeybanen et par ganger i vinter, forteller hun.

Hun tror egeninnsatsen har hatt mye å si for hvor raskt hun kom tilbake til hverdagen, og anbefaler andre i samme situasjon å bruke nettverket sitt til å komme seg ut.

–  Ikke vær redd for å spørre familie, venner eller kolleger om du trenger å gå tur eller ta en kaffe. Folk vil gjerne stille opp, men mange vegrer seg for å ta kontakt.

Fikk epilepsi som fjortenåring

– Jeg har stått aktivt på ski, drevet med trail og til og med hoppet i strikk, sier Ole Henrik Riis. Han er 25 år og lar ikke epilepsidiagnosen hindre ham i å få opp pulsen. Da han var fjorten år fikk han sitt første anfall, og sykdommen gikk utover både skolegang og fritid.

– Jeg klarte heldigvis å fullføre tiende klasse, men det var beinhardt.

Ole Henrik fikk etter hvert operert inn vagusstimulator som gjør at anfallene kommer sjeldnere enn før. Epilepsien hans trigges av stress og utmattelse, derfor er rutiner i hverdagen viktig.  

– Jeg er nøye på å ha en regelmessig døgnrytme og riktig inntak av medisiner. Og så må jeg tilpasse treningen og ikke overanstrenge meg, men det er godt å kjenne at man får brukt kroppen, sier Ole Henrik.

Bedre rustet med fysisk aktivitet

– Etter en alvorlig skade handler mye om å komme seg i fysisk form, sier Frank Becker. Han er klinikkoverlege ved Sunnaas sykehus, Norges største spesialsykehus innen rehabilitering og fysikalsk medisin.

Becker forteller at fysisk aktivitet er bra for hele kroppen, og at man kan forebygge hjerte- og karsykdommer, inkludert hjerneslag og hjerteinfarkt, og enkelte nevrologiske sykdommer ved å trene regelmessig.

Intensiv trening etter en hjerneskade er viktig for å skape nye koblinger mellom hjerneceller slik at pasienten gjenvinner funksjon

– Man styrker også immunforsvaret og blir dermed bedre rustet mot infeksjoner. I tillegg er det bra for humøret, og anbefales ved depresjon og nedstemthet, sier overlegen.

Han understreker at det ved nevrologiske skader, slik som ved et hjerneslag, er viktig å komme i gang med trening raskt for å få best mulig resultat.

– Intensiv trening etter en hjerneskade er viktig for å skape nye koblinger mellom hjerneceller slik at pasienten gjenvinner funksjon, sier Frank Becker.

30 minutter hver dag

Også for mennesker med nevrologisk sykdom eller skade, gjelder Helsedirektoratets generelle råd om 30 minutter fysisk aktivitet hver dag. Men i rehabiliteringsperioder er treningen mer intensiv.

– Treningen på Sunnaas tilpasses hver enkelt pasient som er med på å sette kortsiktige og langsiktige mål. For noen er målet bare å klare å stå noen minutter hver dag, for andre å løpe maraton, sier Becker.

Han forteller at skaden kan føre til at noen pasienter synes det er tungt å komme i gang med treningen, men at fremgang ofte gir god motivasjon.

– Det er klart at for de som opplever å kunne gå igjen etter en alvorlig nevrologisk skade, så gir det lyst til å trene mer.