Hvordan reagerte du da du fant at du hadde Diabetes type 1?

Jeg hadde over en lengre periode følt meg veldig, veldig syk, og jeg var helt sikker på at jeg kom til å dø. Da jeg ble innlagt på sykehuset, og fikk vite at jeg hadde fått diabetes 1, var min første tanke, og min første glede; jeg kommer ikke til å dø. Veien fra å få diagnosen, og få vite at dette er noe du skal leve med for resten av livet, og å klare å akseptere dette fornuftsmessig, til å også klare å akseptere sykdommen følelsesmessig har tatt meg mange år, men det har på den andre siden gitt meg så utrolig mye, og jeg hadde ikke vært den jeg er i dag uten denne opplevelsen.

Hvordan påvirker sykdommen deg i hverdagen?

Sykdommen påvirker meg i hverdagen i den forstand at jeg må tenke på det hele tiden, hver dag, 365 dager i året. Livet må på mange måter planlegges rundt diabetesen, mens diabetesen må samkjøres med livet forøvrig. Man må alltid ta forhåndsregler, og det finnes ingen ferier eller pauser fra det. Allikevel kan man leve et like godt, om ikke et vel så godt liv som andre mennesker uten type 1 diabetes. I løpet av mine ni år med mangelsykdommen, har jeg aldri følt at diabetesen i seg selv har stoppet meg ifra å gjøre noe. Det er kanskje det viktigste å huske på.

Hvordan ser du på fremtiden med diabetes type 1?

Jeg ser veldig lyst på fremtiden med diabetes type 1. Jeg er så heldig som bor i Norge med et fantastisk helsevesen, og jeg blir så godt ivaretatt på alle mulige måter. Jeg ville ikke vært min diabetes type 1 foruten på grunn av alt det har gitt meg av erfaring, menneskelig innsikt, og jeg har blitt så ufattelig mye mer glad i livet og alt ved det. Man vet ikke alltid hvor mye livet er verdt, før man har kjent på angsten for å kunne miste det, og etter det blir man aldri den samme igjen. Så min fremtid med diabetes type 1 kunne ikke vært bedre – fordi det har blitt min venn, ikke min fiende.