Av: Ida Marie Bredesen, og Arne Langøen, nåværende og avtroppet leder i Norsk Interessefaggruppe For Sårheling (NIFS)

Det sensoriske, motoriske og autonome (selvstyrte) nervesystem påvirkes av diabetesen, noe som har en lang rekke konsekvenser som nedsatt følelsessans, feilstillinger og blodkar som ikke reguleres slik de skal. Den nedsatte følelsessansen fører til at de kan gå med stein i skoen, for trange sko med mer uten at de kjenner smerte og ubehag. Trykket fra stein eller sko kan føre til at det dannes sår. Hvis de i tillegg har nedsatt blodsirkulasjon blir sårheling en utfordring.

Diabetes er en av de hyppigst forekommende livsstilssykdommene, og det er kjent at 1 av 20 nordmenn har diabetes type 1 og 2. Forekomsten øker med med stigende alder, og for de over 80 år er andelen med diabetes 1 av 9. Selv om nye tilfeller med diabetes har flatet ut vil en økende andel eldre medføre at diabetes er en utfordring for det norske helsevesen.

Forebygging og behandling

God oppfølging fra et tverrfaglig sårteam er viktig for forebygging og behandling av slike sår. Jevnlig oppfølging hos for eksempel fotterapeut med stell av føtter, avlastning av trykkpunkt samt hyppig observering av mulige endringer i fotens oppbygging.

Behandling av diabetessår og andre ikke-helende sår er en utfordring. Flere typer helsepersonell er involvert i sårbehandling. Spesialisthelsetjenesten har ikke kapasitet til å ta seg av alle disse pasientene og fastlegekontor, hjemmesykepleien og kommunale institusjoner har et delansvar i utredning og behandling.

Henvisning til spesialist

I nasjonal, faglig retningslinje for diabetes sier Helsedirektoratet:

«En pasient med diabetes bør henvises raskt til spesialisthelsetjenesten dersom:

  • Pasienten har sår med infeksjon, eller sår kombinert med iskemi eller nevropati.
  • Pasienten har hatt fotsår tidligere,og har fått sår på nytt.
  • Pasienter med diabetes, men uten disse risikofaktorene bør henvises til spesialisthelsetjenesten dersom de har hatt sår nedenfor ankelleddet med varighet mer enn tre uker.

Det anbefales at behandlingen av diabetiske fotsår blir organisert i multidisiplinære team i spesialisthelsetjenesten».

Det betyr at Helsedirektoratet har en forventning at det skal etableres tverrfaglige sårteam på alle sykehus. Helsedirektoratet sine egne undersøkelser viser at bare en tredjedel av diabetespasienten får dette tilbudet i dag.

Hvem betaler for behandlingen?

Betalingsordningen for sårbehandling i Norge er komplisert og rotete. Behandling på sykehus går inn under frikortordningen. Når pasienten har hjemmesykepleie eller bor på institusjon, skal kommunen dekke utstyr til sårbehandling. Steller pasienten selv eller pårørende sårene eller pasienten går til sin fastlege for sårskift må pasienten i utgangspunktet dekke alle utgifter og frikortordningen gjelder ikke. De kan søke HELFO om å få dekket inntil 90 prosent av bandasjekostnadene, forutsatt at utstyret kjøpes hos bandasjist eller apotek.

En stor andel av pasientene med diabetessår er eldre og ikke så ressurssterke lengre, såret kan dermed bli en økonomisk byrde. Bandasjemateriell kjøpes gjerne på apotek. Apotekene har høyere avanse enn bandasjist og dette fører til at bandasjemateriellet blir unødvendig dyrt. Mange velger da billigere og gjerne dårligere løsninger.

Ikke-helende sår

Avvik fra prosedyrer kan føre til hyppige sårskift som kan forlenge sårhelingen til såret. Forlenget sårheling gjør at personer med diabetes kan bli avhengig av hjelp i lengre periode, livskvalitet forringes og i verste fall kan det ende med en amputasjon. En annen utfordring rundt behandling av ikke-helende sår hos diabetikere, er at kompetanse hos utøver er svært variabel. Det kan også føre til at prosedyrer ikke følges, eller ikke følges godt nok opp. Skal en vite om oppsatt prosedyre fungerer, må den følges av alle, ellers kan det føre til endringer som ikke burde vært gjennomført.

Øke kompetansen

Nasjonal diabetesplan 2017-2021 har som målsetting å bedre kvalitet på tjenester til personer med diabetes og redusert ulikhet i helse og variasjon i behandling. Dette er også noe både NIFS og fagmiljøet innen sårbehandling i Norge ønsker. Som sagt tidligere, sårbehandling er dyrt, både for den enkelte pasient og samfunnet generelt. Derfor er det viktig at det gjøres på best mulig måte. Sårpasienter har blitt en gruppe ingen vil ha. Slik det er nå er det tilfeldig hvem som gjør hva, og pasienter kan bli gående med sår i årevis. Tiden er moden for en gjennomgang av tilbudet for alle sårpasienter, og for å øke kompetansen hos helsepersonell som utøver sårbehandling. Målet må være at vi har samme organisering og økonomisk dekking av sårbehandling uansett hvor du bor i Norge!