Av: Arne Langøen, Norsk Interessegruppe for sårheling (NIFS)

Men den samme kompresjonsbandasjen kan føre til amputasjon om den benyttes ved arteriell svikt. Sår forårsaket av sykdom i immunsystemet kan bli vesentlig verre om de behandles etter det som er gode behandlingsprinsipper for andre typer sår.

En dyktig sårbehandler

De som behandler sår skal ha spesiell interesse for dette og kunne denne jobben. En av de største utfordringene vi har i omsorgen for ikke-helende sår er at for mange er involvert i behandlingen. Dette fører til at prosedyrer ikke følges, fordi de ikke vil eller kan gjøre det som står i prosedyren, eller at oppgavene ikke utføres godt nok.

Kompresjonen legges feil, sårene rengjøres for dårlig, bandasjer brukes galt. Det er heller ikke bra at prosedyrer bare legges bort fordi de er for vanskelige eller for dyre. Kan man ikke jobben, må man lære den.

Kunnskapen om bakteriers evne til å beskytte seg i sårene må ut til de som behandler sår og få konsekvenser for behandlingen. Vi vet at mange bakterier har evnen til å beskytte seg mot kroppens forsvar og dermed også antibiotika, ved å danne en beskyttende hinne som vi kaller biofilm. Tannleger har kjent dette fenomenet lenge, men der kalles det plakk på tennene.

Biofilm i sårene fører til at bakteriene er immune mot angrep inklusiv antibiotika, og det er grunn til å tro at mye av den antibiotikaen som benyttes til ikke-helende sår, er helt bortkastet for ikke å si skadelig.

Sårbandasjer på blåresept

Omsorgen for sårpasientene må organiseres bedre. Nå er det veldig tilfeldig hvem som gjør hva, med den konsekvens at mennesker har sår i årevis som kunne vært behandlet i løpet av uker dersom arbeidet var riktig utført.

Sårbandasjer bør komme på blå resept. Dagens ordning der pasientene dekker noe, legesentra og sykehus dekker noe og hjemmetjenesten dekker noe, har ført til svært dårlige forhold mange steder. Pasienter med ikke-helende sår blir pasienter de ikke vil ha, fordi de koster for mye, er krevende å diagnostisere/behandle og det tar lang tid. Hjemmesykepleien i mange kommuner vil ikke ta hånd om denne gruppen pasient, med mindre de har tilleggslidelser som gjør at de ikke kan si nei. Grunnen er at de koster kommunen for mye. Vi må få en organisering som gavner sårpasienten ikke hva som gir minst arbeid og utgifter, og da må finansieringen være på plass.