Diabetesområdet inneholder flere paradokser. Pasientene er svært forskjellige; fra unge, velfungerende folk som skal leve et langt liv med en krevende sykdom, til de som er gamle og skrøpelige og hvor diabetesen i seg selv ikke representerer et stort helseproblem. Studier fra utlandet viser en overbehandling med medikamenter av skrøpelige eldre. Dette må vi hindre i Norge. Noen med diabetes er høymotiverte til egenbehandling og stiller krav, mens den gruppen det går dårligst med ofte ikke tar i mot helsevesenets tilbud slik at de ikke tar medisiner de burde, eller ikke møter opp til dialog med helsevesenet.

I riktig retning

Folk som har diabetes i Norge får mindre senkomplikasjoner enn tidligere. Som eksempel forekommer dialysekrevende nyresykdom etter å ha hatt diabetes type 1 i 40 år hos en av tre i USA, mot en av tjue i Norge. Det foretas cirka firehundre amputasjoner av tær eller føtter i året, og under tre prosent av folk med diabetes har noen gang hatt et diabetisk fotsår. Før var overdødeligheten to-tre ganger så stor hvis du hadde diabetes type 2. Overdødeligheten i Sverige i tidsrommet 2005-2011 var ”bare” 27 prosent hos personer i aldersgruppen 65-74 år og to prosent hos de som var 75 år eller eldre. Dette var før man observerte en eventuell effekt av nye medikamenter. Sammenlagt er dette godt nytt. Overdødeligheten ved diabetes skyldes i hovedsak hjerte- og karsykdom. Vi må derfor bli flinkere til å finne disse pasientene og behandle dem bedre.

En norsk undersøkelse, ROSA 4-studien, med mer enn 9 500 personer med type 2-diabetes viser at langtidsblodsukkeret (HbA1c) ikke er endret, men at flere når målene for blodsukker, blodtrykk og kolesterol sammenlignet med i 2005.

Kan forebygges og reserveres

Det ser ikke ut til å komme noen offensiv satsing på diabetes med nåværende regjering. Forebygging og omsorg må derfor planlegges innenfor de gitte økonomiske rammer. Diabetes kan imidlertid forebygges og etablert diabetes kan reverseres ved økt mosjon og vekttap, enten ved å spise mindre eller ved magekirurgi for å gå ned i vekt.

Allerede i 2011 brukte Norge mer penger på medikamenter og teknisk utstyr for diabetes enn på behandling av senkomplikasjoner. Kontinuerlig glukosemåling i underhudsfettet har hjulpet mange med type 1-diabetes. Dette skyldes nok særlig alarmer som varsler lave sukkerverdier hos de som ikke merker det selv. Kostnadene er imidlertid høye i form av tresifrede millionbeløp årlig.

I 2016 brukte over 183 000 personer blodsukkersenkende legemidler i Norge. Dette kostet 886 millioner kroner. Utgiftene er doblet på ti år mens antall brukere er økt med 47 prosent. Justert for økning i befolkning er det ikke en økning i bruk av blodglukosesenkende medikamenter. Det gledelige er at det ikke ser ut til å være en diabetesepidemi i Norge. Kanskje vil en utvikling innen offentlig finansiering av diabetesomsorgen se mer på helheten og effekten av pengebruken. Hva virker best; 100 millioner kroner til å ansette diabetessykepleiere og kliniske ernæringsfysiologer i kommunehelsetjenesten, eller tilsvarende beløp til blodsukkersenkende medikamenter med lav effekt som DPP-4-hemmere? Hva ønsker de som behandler pasientene, det vil si en presset fastlegetjeneste, og hva ønsker pasientene?

Må satse mer

Nye nasjonale kliniske retningslinjer for diabetes kom i 2016. Bare 16 prosent nådde de gamle behandlingsmålene. Er målene for strenge?

Vi må satse mer ressurser på diabetes fordi det for mange fortsatt er en alvorlig sykdom som gir økt dødelighet, og fordi den kan forebygges og reverseres. Dette er særlig viktig for de som får diabetes i ung alder. Vi må bedre hjelpe innvandrere og de med lav sosioøkonomisk status som faller utenfor eller ikke får tilstrekkelig hjelp i dag. Dette vil kreve ressurser.

Det mangler ikke på paradokser og utfordringer, men det store bildet er at det går mye bedre nå.