Første skoledag høsten 2005 vil for alltid være helt spesiell. Jeg var ni år, og skulle begynne i fjerde klasse. Det var ikke bare første skoledag, det var også dagen da mamma skulle stå foran hele trinnet mitt og fortelle om min nyoppdagede diabetes, mens jeg stod ved siden av henne og viste frem insulinpennene mine og blodsukkerapparatet. Jeg var overhodet ikke den samme Emilie, og nå vet jeg at jeg heller aldri ble den samme Emilie igjen. Jeg ble så mye mer.

Jeg hadde nesten 40 fraværsdager det første året med diabetes, og det er det mest meningsfulle fraværet jeg noensinne har hatt. De dagene brukte jeg sammen med mamma til å summe meg, snakke, gråte, fordøye og ikke minst le og begynne å finne de små gledene i hverdagen igjen.

Vi snakket oss gjennom usikkerhet og redsel jeg følte, og mamma stilte meg uendelig mange spørsmål som ga meg utrolig mye mestring, fordi jeg fikk lov til å finne frem til mine egne løsninger som jeg igjen fikk mye ros for. Dette har vært helt avgjørende for mitt eierforhold til sykdommen.

- Jeg har lært meg til å bli glad og lykkelig over mange små ting.

Jeg har fra første stund øvd meg på å godta at diabetesen skal være med meg livet ut. Det handler om å akseptere.

Veien fra å få diagnosen til å akseptere den både fornuftsmessig og følelsesmessig har vært lang, og på mange måter er det en prosess som aldri tar slutt. Diabetes type 1 er en sykdom uten pause. Ansvaret er enormt, og beslutningene er uendelig mange. Ansvaret og beslutningene handler om mitt eget liv, min fysiske og psykiske helse og hvordan livet kan se ut om 20 år.

- Ingen 24-timers jobb kommer uten blod, svette og tårer, men ingen jobb kommer heller uten gevinster – om man er villig til å finne dem, og omfavne dem.

Det er den harde realiteten, men jeg har bestemt meg for én ting, og det er at det er en realitet som ikke skal få lov til å endre min livskvalitet, glede eller spontanitet. Jeg har lært meg at på tross av ansvaret og jobben som ligger bak en velregulert diabetes type 1, kan jeg leve et like godt, om ikke et vel så godt liv som andre mennesker uten diabetes type 1.

Ingen 24-timers jobb kommer uten blod, svette og tårer, men ingen jobb kommer heller uten gevinster – om man er villig til å finne dem, og omfavne dem. Jeg er jo akkurat den jeg er nå fordi jeg har opplevd alt jeg har opplevd. Jeg hadde aldri hatt så mye empati og forståelse for andre mennesker uten selv å ha diabetes. Jeg hadde aldri vært så målbevisst.

- Hver dag takker jeg kroppen min for den fantastiske jobben den gjør.

Jeg skjønner, i en alder av 19 år hvor kort livet er, og hvor mye jeg har lyst til å oppleve. Jeg har lært meg til å bli glad og lykkelig over mange små ting. Jeg ser skjønnhet i ting andre kanskje ser på som alminnelige og kjedelige. Jeg setter mye større pris på meg selv og kroppen min, og hver dag takker jeg kroppen min for den fantastiske jobben den gjør. Jeg har lært meg til å bli min egen beste venn, og dermed behandler jeg meg selv og min sykdom deretter.

For meg er det den største gevinsten jeg kunne fått – evnen til å skåle for livet over en kopp kaffe, og evnen til å ikke ta noe for gitt. Dette er lærdom jeg fikk i en veldig ung alder, og jeg har valgt å omfavne både den og livet med begge armer.

Første skoledag i fjerde klasse ble altså ikke som noen annen dag, og jeg ble heller aldri den samme Emilie igjen. Jeg ble noe mer – jeg ble jenta som setter så ekstra stor pris på alt hva livet har å by på, jeg ble jenta som bærer på druesukker, diabetesutstyr og ansvaret, og jeg har blitt jenta som alltid finner solen bak skyene.

Emilie Waaden

  • Alder: 19 år
  • Bosted: Drammen
  • Diagnose: Fikk diabetes type 1 da hun var ni år gammel
  • Aktuell: Bloggen hennes om livet med diabetes - www.mycorner.no - gjesteblogger på www.diabetesnorge.no i fire uker.