Emilie Waaden

  • Alder: 19 år
  • Bosted: Drammen
  • Diagnose: Fikk diabetes type 1 da hun var ni år gammel
  • Aktuell: Bloggen hennes om livet med diabetes - www.mycorner.no - gjesteblogger på www.diabetesnorge.no i fire uker.

Om du er en av dem som hater sarkasme, og som ikke klarer å skille mellom alvor og humor – vennligst ikke les dette innlegget.

Jeg tror det er flere årsaker til at diabetes type 1 er en sykdom med et mangfold av fordommer og myter. Fordommer er oppfatninger eller holdninger som ofte er basert på mangelfull eller feil kunnskap, og som jeg har skrevet tidligere så opplever jeg at det er mye blandet kunnskap om diabetes type 1 blant norges befolkning. Det er mange som vet hva diabetes type 1 er, men det er få som faktisk vet hva det innebærer å leve med sykdommen. Med så mye blandet kunnskap og oppfatninger rundt om i den norske befolkningen, er det heller ikke rart at fordommene og mytene florerer.

”Sukkersyke” er noe av det aller første som popper opp i mitt hode når jeg tenker på fordommer og myter rundt diabetes type 1. Sukkersyke mener jeg er et ekstremt misvisende ord. Diabetes type 1 er en insulinmangelsykdom, og ingen matsykdom. For mannen på gata er det ikke lett å forstå dette hvis sykdommen hele tiden skal bli omtalt som ”sukkersyke”, eller som ”sukkersjuka”, som noen også sier det... Vær så vennlig å slutt og bruk det stigmatiserende og utdaterte begrepet “sukkersyke”, og la oss heller bruke den rette terminologien; diabetes type 1. 

Når vi først er inne på at diabetes type 1 er en insulinmangelsykdom, og ikke en matsykdom; jeg kan spise og drikke hva jeg vil, når jeg vil. Jeg trenger bare å sette nok insulin til den maten og drikken jeg får i meg. SURPRISE!

Selv om jeg står like fritt som alle andre til å stappe i meg hva enn jeg skulle ønske å putte i munnen, så foretrekker jeg å følge en god regel; jeg kan spise alt, men ikke alltid. Det fine er at dette er en fornuftig tankegang ikke bare for meg, men også for deg - diabetes eller ei.

En annen ting som virkelig irriterer meg: Jeg har mang en gang opplevd mennesker som har humor på at jeg blant annet er så ”søt”. Altså, her snakker vi ikke ”åh, søte deg” Facebook-kommentarer, eller at min ekstremt objektive mor synes jeg er søt. Nei, her snakker vi folk med så dårlig humor og sosiale antenner at de kommer med spøker på rullende bånd om hvor søtt blodet mitt er, at jeg er så søt at jeg kan dø av det og listen fortsetter. Det er gjerne også disse som ler i en sånn high-pitch latter av seg selv mens de grynter. Jeg vet jeg overdriver litt nå, men det er faktisk ikke så langt fra sannheten. Noen sier det også for på et slags vis å være støttende, eller at de synes det er en koselig ting å si, men la meg fortelle deg én ting – jeg er søt og vennlig helt til du sier noe så dumt som det. Både du og jeg kan godt ha humor på min diabetes, men da må du faktisk vite at det du spøker om ikke endrer mitt syn på sin sosiale intelligens for alltid.

Dette er noe jeg aldri direkte har blitt spurt om, men det er noe jeg ønsker å oppklare om noen skulle være usikre; er jeg syk når jeg har diabetes type 1? Svaret er nei. Jeg er frisk som en fisk så lenge jeg får nok insulin. Jeg er også så heldig og priviligert at jeg bor i Norge, hvor jeg blant annet har insulin, insulinpumpe og blodsukkerapparat tilgjengelig og gratis 24 timer i døgnet. Tenk på det! Det er noe i alle fall jeg ofte tenker over, og som jeg er evig takknemlig for. Det er virkelig ingen selvfølge.

Jeg har nå hatt diabetes 1 i over ti år, og jeg kan ikke fortelle deg hvor mange ganger jeg har fått reaksjonen ”æææ, auuuu, åhhh”, når jeg har målt blodsukkeret mitt eller satt insulin blant andre mennesker. En annen klassiker er: ”Jeg hadde aldri taklet det der om det var meg på grunn av sprøyteskrekken min”. Vel, la meg fortelle deg én ting - jeg har intet valg. Enten så gjør jeg det jeg må gjøre, som å måle blodsukkeret mitt og sette insulin, eller så dør jeg. Nummer to: DET ER LOV Å TENKE FØR DU PRATER. Det kalles filter, samt en dæsj av sosial intelligens og innsikt. Det er tre lure ting å ha! Nummer tre: Jeg har full forståelse for at noen faktisk har en reell frykt for sprøyter og blod, men det er ofte de som ser høflig en annen vei mens jeg gjør det jeg er nødt til å gjøre, og som ikke sier noe annet enn å gi meg et varmt smil når jeg har lagt diabetesutstyret mitt tilbake i vesken.

Jeg kan være sarkastisk og ha så mye humor rundt dette temaet som jeg vil, og for meg er det også viktig å ha det, men seriøst; veldig mye handler om det å bruke den sosiale intelligensen man har. Det handler om så mye og så lite som det å faktisk tenke før du prater. Jeg har etter ti år enda nok med det å i det minste prøve å være komfortabel med å måle blodsukkeret mitt offentlig blant andre mennesker. Jeg trenger derfor ikke at du skal fortelle meg at du aldri hadde taklet min hverdag, eller at du lager billige og skjødesløse spøker på min bekostning.

Jeg er opptatt av at mennesker rundt meg skal oppfatte meg, og ha et korrekt bilde av meg som den personen jeg faktisk er, og det har seg slik at min diabetes er en del av meg. Derfor betyr det også mye for meg hvordan du oppfatter min sykdom, og hvordan du velger å ordlegge deg når du skal snakke om den. Det handler ikke om en stor del av meg, men det handler tross alt om en stor nok del av meg til at du burde bry deg.

Om du på noe vis føler deg truffet av dette innlegget, så er jeg veldig glad for at du leste det, for da var det nettopp deg som trengte å høre det.