Av Arne Langøen, leder i Norsk Interessefaggruppe for Sårheling

Økningen skyldes primært to forhold: Antall eldre mennesker øker og antall diabetikere øker. Det er ikke mulig eller ønskelig at alle disse kun skal behandles på sykehus. Det betyr at fastlegekontorene, hjemmesykepleien og kommunale institusjoner må ha kompetanse på å utrede og behandle mennesker med ikke-helende sår. Hvordan rollene skal være mellom disse og hvilken rolle sykehusene skal ha i forhold til kommunene, er det lite klarhet i.

Helsemyndighetene har så langt ikke vært villige til å gjøre en slik avklaring, men Helse- og Omsorgsdepartementet (HOD) ble i juni 2017 bedt om å gjøre en slik avklaring, etter vedtak i Stortinget. Det er med andre ord lov å håpe at våre helsemyndigheter (HOD og Helsedirektoratet) vil gjøre et slikt arbeid i den kommende perioden.

I forbindelse med arbeidet med meldingen i Stortinget skrev Helseminister Bent Høie følgende: «Den gjennomgangen Helsedirektoratet har gjort gir ikke grunnlag for å anta at sårbehandling i helsetjenesten generelt er uforsvarlig. Om det er uforsvarlig i enkelte tilfeller må avgjøres av tilsynsmyndighetene. Gjennomgangen viser likevel at det kan være grunn til å anta at det er uønsket variasjon i tjenestene».

Ministeren anbefalte stortingsrepresentantene å stemme mot forslaget til gjennomgang, så da kan det tolkes dithen at ambisjonsnivået til ministeren er at sårbehandlingen i Norge stor sett skal være forsvarlig, men ikke mer enn det. Jeg vil tro at de fleste som er involvert i denne pasientgruppen har vesentlig høyere ambisjoner enn dette.

Hvem skal betale?

Et stort hinder for utviklingen av denne delen av helsetjenesten er finansieringsløsningene vi har i Norge. Får pasienten behandling på sykehus, er det stort sett greit, vanskeligere er det i kommunene. Pasienter som behandles hos sin fastlege, må dekke alle utgifter selv, dette går ikke på frikortordningen og refunderes ikke på annen måte. Dette er den eneste gruppen med kronisk syke pasienter som må det.

Faren er høy for et «Svarteper-spill» om å unngå belastningen (arbeidet og kostnadene) mellom kommunene, helseforetakene og HELFO (statens organ). Den enste måten pasientene kan få refundert 90 prosent av utgiftene til bandasjer fra HELFO, er at de selv tar ansvaret for behandlingen, eller at pårørende gjør det. Men tida da tante Olga kan ordne opp i dette med Donaldplaster og en flaske Pyrisept er over. Finansieringsordningen er moden for en «extreme makover».

Økt kunnskap gir kortere perioder med sår

Vi har etter hvert fått nok kunnskap til at nærmere 90 prosent av alle ikke-helende sår kan heles. Tilbakefall på grunn av underliggende sykdom forekommer, men målet er alltid at periodene med sår blir så korte som mulig og periodene uten sår så lange som mulig. Telemedisin er tatt i bruk i Danmark og viser seg svært nyttig. Ansatte i kommunehelsetjenesten kan da til enhver tid søke råd og støtte fra såreksperter på sykehuset. Sårbehandling handler om tre ting: Kunnskap om hva som er riktig, ferdigheter i å gjennomføre prosedyrene og mot til å gjøre det en bør gjøre. Telemedisin gir den nødvendige støtten som gjør at kommunehelsetjenesten kan være en viktig og sentral aktør.

Tre organisasjonsformer

I Norge ser vi at noen kommuner tar denne pasientgruppen på alvor. Noen oppretter egne sårteam i hjemmesykepleien. Andre steder organiseres behandlingen av sår rundt legesentrene i kommunen, men med hjemmesykepleien som aktør. En tredje variant er egne sykepleieklinikker, som dekker pasienter med stomi, diabetes 2, inkontinens og ikke-helende sår. En av de store fordelene med de tre organiseringsformene som er nevnt er at antall personell som involveres i arbeidet, går ned.

Det kan ikke være rom for å endre prosedyren etter eget godtbefinnende. Når sårbehandling gjennomføres kunnskapsbasert og konsekvent gror de fleste sår, pasientens sikkerhet ivaretas og behandlerens kompetanse trygges.

Vi har mye arbeid foran oss for å bedre forholdene for mennesker med ikke-helende sår i kommune-Norge. Dagens løsning er dårlig, oppmuntrer til «Svarteper-spill» og er mer fokusert på hvem som kan slippe ansvaret enn hvem som vil ta det. Løsningen på dette er det kun våre helsemyndigheter som kan gjøre noe med ved å definere oppgavene og ansvaret. Så følger finansieringen med som en «nisse på lasset».